Unnveig Aas har flere ganger blitt beskrevet som den lille, lavmælte kvinnen med den store, sorgfulle stemmen og hun tar meg smilende imot for å vise meg noen av de beste secondhandfunnene sine.

“Den der rosa country-skjorta”      Foto: Lena Isaksen

— Jeg får alltid veldig god samvittighet av å handle brukte klær, så det er nok hovedmotivasjonen, må jeg innrømme. Får god samvittighet fordi det er bra for miljøet, altså, og en måte å vise at man tar avstand fra bruk og kast-mentaliteten. Også er det moro å finne unike vintageplagg fra svunne tider. Det er jo alltid litt flaut å møte på noen som har på det samme som deg. Denne buksa her fant jeg hos farmor. Den tilhørte tanta mi og hun ble veldig glad da jeg gikk med den i familieselskap for litt siden. Denne paisley-skjorta kjøpte jeg på Etsy, men den går jeg aldri med. Så jeg tenkte jeg kanskje skulle prøve å selge den, men jeg har ikke hjerte til å kvitte meg med den. Jeg er veldig glad i paisley-mønster, men jeg har blitt så streit i stilen, ler hun.

For glorete?

— Jeg syns det er så vanskelig å gå med glorete mønstre og sånn.

Hva tror du det kommer av?

Secondhand-kjole som er en gjenganger i bryllup og selskap.

— Jeg vet ikke, kanskje det handler om at man heller vil uttrykke seg med andre ting enn klær. På scenen har jeg bare gått med den der rosa country-skjorta i snart et år, da. Men den er jo faktisk ganske glorete.

Fire av seks i bandet er vegetarianere

Unnveig spilte i sommer på Øyafestivalen, som har mye fokus på økologi. I tillegg forteller hun at det er Natur og Ungdom som sorterer søppel og at restematen går til veldedige organisasjoner. Øyafestivalen hadde også et samarbeid med Grønt Punkt, som donerte 1000 kroner til Natur og Ungdom for hver artist som meldte seg på PingPong-turneringen deres, og Unnveig måtte kaste seg på, i og med at hun var med i Natur og Ungdom da hun var yngre.

Unnveigs beste secondhand-funn.

I dag syns hun det er vanskelig å blande politikk og kunst, men hun er bevisst på å ikke fly innenlands når hun skal spille.

Jeg har spist ganske mange dårlige margherita-pizzaer oppigjennom.

— Jeg tar så mye tog som mulig til spillestedene.

Har du bemerka deg noe spesielt bra eller dårlig for miljøet når du har spilt konserter rundt omkring?

—Spillestedene er som regel flinke til å pante flasker, men de bør bli flinkere til å ha backline tilgjengelig, eller leie ut den de har billigere. Da blir det lettere for musikerne å reise kollektivt. Det er mye kjøring av amper og trommesett. Ofte to turer på korte avstander, eller med to biler, fordi ingen i bandet har stor nok bil til å få plass til alt. Det kan også være vanskelig at alle får spist god mat når vi er rundt og spiller, i og med at fire av seks i bandet er vegetarianere. Jeg har spist ganske mange dårlige margherita-pizzaer oppigjennom.

Hvorfor valgte du å bli vegetarianer?

— Det starta mer etisk rundt dyrevern enn for miljøet, men det har glidd over i å handle om begge deler.

Tantas gamle bukse funnet hos farmor.

–Jeg merka jeg ble sint

Den neste konserten Unnveig skal spille er under Feminalen i Trondheim 28. oktober. Feminalen har som mål å løfte kvinnelige artister, og det har også Emblafestivalen i Oslo, som Unnveig har spilt på tidligere.

Jeg prøver å ta plass på scenen og liksom gi litt faen.

— Jeg har litt dårlig samvittighet, for i bandet mitt er det jo bare menn, og jeg har tenkt litt på hva som kan være grunnen til det. Og jeg tenker ofte på hvordan det hadde vært å samarbeide med andre jenter, musikalsk. Kanskje grunnen er at alle de kvinnelige musikerne jeg kjenner er frontfigurer. Og da har man jo sine egne ting å ta seg av. Men jeg syns det er veldig bra at det er fokus på at kvinner bør tørre å ta mer plass i musikklivet, og at det arrangeres bandleirer for jenter. Jeg spilte trommer før, og det var for eksempel en i klassen min på videregående som sa at jenter ikke kunne spille og at han ikke visste om noen gode kvinnelige trommeslagere. Jeg merka jeg ble sint da. Jeg prøver å ta plass på scenen og liksom gi litt faen.

– Jeg kjøpte den av en jeg spiller med.

Unnveig har blitt mer og mer interessert i vintage gitardeler og har blant annet skaffa seg en Gibson J45.

— Jeg kjøpte den av en jeg spiller med. Det er jo ofte at instrumenter er bedre når de har blitt litt spilt på, og ikke kommer rett fra fabrikken, da. Og så er det jo en drøm å eie en Telecaster fra 60-tallet, eller 50-tallet. Det er sjel i et instrument som har blitt produsert for hånd, og ikke blitt masseprodusert. Og det samme gjelder jo klær. Mye av produksjonen har blitt satt til Mexico og Japan i Fenders tilfelle og mange av delene er masseproduserte i dag.

Tror du man på en eller annen måte kan få inspirasjon av å vite at gitaren har vært rundt på spillesteder og produsert bra sanger?

— Ja, det tror jeg. Det er jo ofte sånn at gitarer som har blitt brukt på innspillingen av én hit-låt blir solgt for mange millioner.

Respekt for ildsjelene i musikkmiljøet

Unnveig skriver ikke bare låttekster, men har også gitt ut en diktsamling kalt Mannen er vakker fra livet og opp, sammen med Linda Therese K. Utstøl.

Har du et annerledes forhold til diktene du skriver på norsk og tekstene du skriver på engelsk?

— Ja, jeg har vel egentlig det. Jeg skriver egentlig bare låter ved å improvisere. Jeg tar det opp på mobilen, også fikser jeg litt på det, så det er jo en helt annen prosess. Når jeg skriver, så skriver jeg jo med én gang. Også er jeg ikke så opptatt av å skrive dikt på rim, som jeg gjør med tekster.

Så det blir litt mer organisk?

— Ja. Men jeg har veldig lyst til å begynne å skrive låttekster på norsk. Jeg spiller jo i et band som synger på norsk, og det er veldig gøy, men der skriver jeg ikke. Også merker jeg at responsen fra publikum er litt annerledes. De som virkelig hører på tekstene kommenterer det, og det får jeg ikke like mye av selv, selv om det skjer. Da blir jeg alltid glad.

Norsk er kanskje litt nærere?

— Ja, det kan hende det er dét. Men det trenger jo ikke være det, da. Jeg syns jo alt er finere når det føles litt nært. Jeg føler meg alltid litt dum som synger på engelsk, men man får jo flere muligheter utenfor Norge. Jeg spilte for eksempel nylig i Tyskland. Har du en type konsert du er spesielt glad i å spille? — Jeg liker den intime konserten, for da er publikum veldig rolige, og jeg føler man når ut på en annen måte. Jeg spilte en stuekonsert i august som var veldig fin. Og på et museum forrige gang jeg spilte. Jeg liker når folk tenker utenfor boksen når det gjelder hvor man spiller. Men det er også veldig kult å spille på festivaler, for da blir man behandla som en rockestjerne, ler hun.

— Men min musikk passer jo veldig godt på små steder. Det kan være vanskelig å konsentrere seg på litt større klubber hvis folk prater, og da spiller man kanskje dårligere også.

– Det er jo alltid litt flaut å møte på noen som har på det samme som deg.

Unnveig gir mye på scenen og blir sliten etter konsert, men hun setter veldig stor pris på å møte konsertpublikummet sitt.

— Jeg har en helt egen respekt for ildsjelene i musikkmiljøet; folk som kanskje ikke spiller musikk selv, men går på konserter fordi de er glad i musikk, og kanskje til og med blogger om det. Jeg har nok blitt mye flinkere til å ta imot komplementer nå, men det er noen ganger jeg syns det er veldig rart at lille, sjenerte meg står der på scenen, men det er jo også noe med det at man tar på seg en slags rolle når man går på scenen.

Det blir mye billigere jo flere plater man trykker og da blir det mye mer avfall

Unnveig er for tida i studio og spiller inn sitt første album.

Har du tenkt på at du vil ha en rød tråd?

— Ja, eller, det er kanskje to røde tråder, når jeg tenker meg om. Det handler jo om… kjærlighetssorg, ler hun.

— Det blir på en måte første delen av plata. Så går det vel over til et litt mer filosofisk tema: tenke over en tid da man kanskje var litt ung og dum, og føle at man har vokst, men også tapt mye tid på å ha litt, kanskje, barnslige følelser. Men jeg tror mange av de følelsene har sprunget ut av litt dysfunksjonelle forhold generelt, og ikke nødvendigvis bare romantiske forhold.

En selvransakelse, på en måte?

—Ja, kanskje. Det er veldig stor forskjell mellom låtene. Det er noen sanger som er veldig “poppa”, med stort band, og så er det noen med bare meg og gitaren. Så det blir veldig variert. Jeg har blant annet med meg strykere på noen av sangene.

Hvis alt går etter planen, så kommer plata til Unnveig i mars, og den vil bli gitt ut i fysisk format.

— Det er også noe jeg har tenkt litt på. Det blir mye billigere jo flere plater man trykker og da blir det mye mer avfall. For det er jo veldig usannsynlig å selge 500 vinylplater. Det er noe jeg vil slå et slag for.

Så der har vi det: Unnveig, som faktisk var litt bekymra for å ikke være miljøpolitisk nok før intervjuet starta, viser hvor mye av miljøbevisstheten som kan ligge under overflaten uten at det tar over i hverdagen.

En veldig Unnveig-sk genser, ifølge mor.

Unnveig selger blant annet refleks som merch.

– Jeg pleier alltid å reparere klær istedenfor å kaste. Her ser jeg at jeg har glemt å sette på ny knapp.

Hylle funnet hos farmor