Vi elsker naturen vår. Men jo mer tid vi tilbringer i den, dess større påkjenninger utsetter vi den for. Våre friluftsdamer og -herrer; la oss presentere friluftsparadokset.

Friluftslivet – kanskje selve grunnpilaren i den norske folkesjelen, kur mot depresjoner, garanti for god folkehelse og vår navlestreng til naturen. Uten friluftslivet, hvordan skulle vi nordmenn kunne fortsette å være nordmenn? Hvem er vi uten turene i marka, i skogen og på fjellet? Ryggsekk, termos, Kvikk Lunsj, ullsokker – er det ikke de tingene der som gjør oss til dem vi er?

Ifølge tall fra levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå, går ni av ti nordmenn på tur, og vi gjør det i gjennomsnitt to ganger i uka. Ifølge de samme tallene, bedriver 94 prosent av oss friluftsaktivitet av en eller annen art minst én gang i året. Enten det er fotturer, skiturer, båt- eller padleturer, fisketurer, sykkelturer, bærturer eller noe annet det går i, så sier de fleste av oss at vi driver med friluftsliv for å få trim, for å oppleve naturens stillhet, fred og ro og å komme bort fra mas og stress. (*1)

Vi som driver med friluftsaktivitet vet, vi kan føle det på kroppen, at det gjør oss godt. Og Miljødirektoratet bekrefter at ”friluftsliv har betydelig positiv effekt på helsen, både psykisk og fysisk” (*1).

Med andre ord; friluftslivsmulighetene våre er en kinderegg-ressurs, som øker både livskvaliteten, levestandarden og produksjonsevnen til befolkningen.

Friluftsparadokset

På samme måte som oljen, bidrar faktisk også friluftslivet direkte til bruttonasjonalproduktet, gjennom omsetning av sports- og friluftsutstyr samt turisme-, reiseliv- og aktivitetsprodukter. Vi handler sportsutstyr for over 15 milliarder kroner i året (*2), og aktivitetsturistene strømmer til landet som aldri før for å gå fjellturer, fiske, se på hvaler, se nordlys og gå på toppturer på ski. Da er det vel bare å pumpe på og få brukt mest mulig av denne ressursen på kortest mulig tid? Om ikke vi gjør det, så er det noen andre som gjør det på en enda mindre miljøvennlig måte – er det ikke det de bruker å si i oljebransjen?

Dette er friluftsparadokset:

Men hva skjer når måten vi driver friluftsliv på nettopp er med på å ødelegge våre egne friluftsmuligheter? Jo mer vi bruker den naturen vi er så glad i, dess mer ødelegger vi den. Nettopp det er friluftsparadokset.

Vi kjøper stadig nye Gore-Tex-jakker, fleecejakker, superundertøy, terrengsykler, surfebrett og ski, vi bygger heiser, vi merker og utbedrer stier, henter inn sherpaer fra Himalaya for å bygge trapper i fjellet, kjører vannskuter, snøskuter og helikopter og kjøper guidede turer med aktivitet og servering i villmarken, og vi flyr stadig mer for å oppdatere Instagram-profilen med spektakulære naturopplevelser fra eksotiske destinasjoner som Svalbard, Lofoten, Alpene og Australia.

Et av de mest paradoksale eksemplene handler om turister som reiser til Svalbard i håp om å få se isbjørn før det er for sent.

Friluftslivet vårt er altså ikke bærekraftig. Og konsekvensene kommer sakte sigende på samme måte som ved våre andre miljøutfordringer. Skal de neste generasjonene kunne oppleve urørt natur, strender og hav uten søppel, dype skoger, villmark og fjell med puddersnø, så har vi tre sider av problemet som vi bør ta tak i: Det ene er tilgangen til urørt natur, det andre er miljøbelastningen fra klærne og utstyret vårt og det tredje er klimaavtrykket fra friluftsreisene våre.

1. Urørt natur

De siste 40 årene har 58 prosent av verdens ville dyr forsvunnet på grunn av menneskelig aktivitet (*3), verdens skogsareal reduseres med 1 prosent i året (*4), villmarken i Norge har gått fra å dekke halvparten av landet ned til under 12 prosent på drøye hundre år (*5), og om 35 år kan det være mer plast enn fisk i havet (*6). Dette skyldes selvfølgelig i hovedsak utbygging og økonomisk utnyttelse av naturressurser, men det paradoksale er at også friluftslivet selv er med på å ”bruke opp” sitt eget ressursgrunnlag.

Indianerhøvdingen Chief Seattle sies å stå bak uttrykket ”take nothing but memories, leave nothing but footprints” (*7), men selv fotavtrykk kan være belastende nok til å sette naturen ut av balanse der den er mest sårbar. Stiene til noen av de mest populære fjellene i Norge har blitt til så store sår i terrenget at man har vært nødt til å bygge trapper til toppen. På andre steder har det blitt nødvendig å skilte om forbud mot bygging av varder fordi turister bygger hundrevis av dem. I år 2017 etter Kristus er det også fortsatt folk som ikke klarer å ta ansvar for søpla si i naturen, særlig sigarettsneiper og snusposer, og i flere populære områder har avføring og toalettpapir bak steiner blitt et stort problem.

Friluftsparadokset

I jakten på heftigere naturopplevelser og å komme lenger og lenger inn i villmarken og opp i fjellet, flytter vi altså grensen for den urørte naturen lenger og lenger fra oss. Både merking av stier og bolting av klatreruter skaper, og har lenge skapt kontrovers, og det paradoksale i dette har engasjert bevisste friluftsfolk, inkludert historiske norske friluftstenkere som Fridtjof Nansen, Peter Wessel Zapffe, Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng. Nils Faarlund, friluftsfilosof, tindevegleder og mannen bak Norges Høgfjelsskole, er en av dem som fortsatt holder dette temaet varmt og fyrer løs mot både DNT, Gore-Tex og kommersielle opplevelsesleverandører som behandler naturen som et produkt. Faarlund snakker ofte om at fokuset bør ligge på å komme INN i naturen, framfor at flere og flere skal komme lenger og lenger UT.

Når myndighetene, nå som det kun er 5 prosent av arealet i Sør-Norge som kan defineres som villmark, åpner både for mer fritidskjøring med snøskuter, bruk av motoriserte sykler i skog, fjell og mark samt økt kommersiell utnyttelse av den frie naturen gjennom blant annet catskiing (toppturer med beltevogn), så vrir nok både Nansen, Zapffe, Næss og Kvaløy seg i graven, mens kanskje håret reiser seg enda rettere på hodet til Faarlund.

2. Klær og utstyr

Faarlund er også en av de som har gått hardest ut mot det utstyrsfikserte og konsumpregede friluftslivet vårt. Uten å bruke begrepet friluftsparadokset har Faarund, som ved sinte stikk med bambusskistaven under passering i skiløypa, forsøkt å vise oss i retning av dette sporet når han gjennom årenes løp har delt sine tanker omkring konseptet og begrepet friluftsliv (*8).

De færreste av oss er nok klare for en total faarlundsk hippiesering på utstyrsfronten, der kun treplanker, ullundertøy, bomullsanorakk og lærstøvler er innafor, men en del forbrukere har begynt å se med kritisk blikk på vårt overforbruk, utstyrshysteri og fjellfashionshow. Også en del produsenter har begynt å tenke bærekraft, og delvis også handle deretter.

Normenn kjøper mest sports- og friluftsustyr per innbygger i verden (*9), noe som betyr at vi genererer avfall, forbruker ressurser og bidrar til forurensning i hele livsløpet. Giftige kjemikalier i impregnering, plastfiber i havet fra fleece i vaskemaskinen, monokultur og giftige sprøytemidler ved dyrking av ikke-økologisk bomull, skadelige kjemikalier i skiproduksjon og skismøring med fluorkarboner er alle eksempler på problematiske sider ved sports- og friluftsutstyret vårt i dag. I tillegg kommer vannforbruk og klimagassutslipp, både i forbindelse med produksjon og transport.

De siste 40 årene har 58 prosent av verdens ville dyr forsvunnet på grunn av menneskelig aktivitet.

Selv om det nå dukker opp sportsutstyr laget av resirkulert materiale, og naturmaterialer er litt på vei tilbake, så er det aller meste produsert på en slik måte at det ikke kan resirkuleres når vi, etter kortere og kortere tid, kvitter oss med det for å kjøpe nytt. Klær laget av mange ulike stoffer, laminert eller vevd sammen, eller ski, bestående av både tre, plast og metall i en giftig sandwich, lar seg ikke lett resirkulere, og verken måten utstyret er laget på eller prisnivået i Norge oppfordrer til å reparere ting som har gått i stykker. Her har utviklingen gått helt i feil retning, og det lineære livet til produktene våre blir bare kortere og kortere fra produksjon til de fullbyrder sitt negative bidrag til planeten som søppel.

Et illustrerende eksempel er fjellanorakken, som før var laget av tykk bomull og helst impregnert med miljøvennlig voks. Den ble brukt til alt, alltid, år etter år, og får du tak i din bestefars gamle, gjerne fra Fjellräven, så er du kongen av friluftshipsterne og fortsatt ganske godt rustet for en dag i fjellet. I dag er bestefars anorakk gjerne erstattet av et helt spekter av jakker til ulike aktiviteter og årstider, laget i blandinger av ulike kunstmaterialer som igjen ofte er behandlet med ulike forurensende kjemikalier, for eksempel impregnering som inneholder helsefarlige stoffer. I en undersøkelse der Miljødirektoratet sjekket sports- og fritidsprodukter fra norske forhandlere, hadde over en fjerdedel av produktene stoffer som er ulovlige eller helseskadelige for mennesker og dyr (*10)

Flammehemmende kjemikalier og impregneringsmidler er verstingene, men også fleecejakker, sko med syntetisk gummisåle og superundertøy forurenser ved at de gir fra seg materiale både under bruk og i vask. Med så mye sportsutstyr som vi i Norge kjøper, bruker og kaster, er den totale miljøpåvirkningen stor, og altså paradoksalt nok med på å ødelegge nettopp for den naturen der utstyret skal brukes.

Uten fisk blir den nye fluestanga ganske overflødig, en slurk friskt fjellvann er ikke like helsebringende etter å ha blitt iblandet litt Deka-BDE, SCCP og DEHP, og fem par ski av nyeste modell for ulike grener og snøforhold blir bare dummere og dummere for hver meter snøgrensen flytter seg oppover i høyden og lenger bort fra der folk bor.

Friluftsparadokset

Heldigvis har både myndigheter og en del produsenter begynt å fokusere på dette, og å ta en del grep. Bruken av giftige kjemikalier reguleres og følges opp av myndighetene, mens en del produsenter har begynt å ta noe ansvar når det kommer til både produksjon og oppfølging. Internasjonalt er Patagonia en av de store klesprodusentene som har gått foran som et godt eksempel ved for eksempel å tilby reparasjon av produkter, kutte ut helseskadelige kjemikaler og ikke minst tørre å sette fokus på et problem som de også selv er en del av.

Gode enkelteksempler fra Norge er Norrøna, som alltid har tilbudt reparasjon av produkter, Bergans som i tillegg har introdusert bruktsalg i sine butikker, og skimerket EVI som er på G med løsning for resirkulering av skiene som de lager. Men dette er bare eksempler på små initiativer som peker i riktig retning. Fortsatt er veien lang tilbake til bomullsanorakken og treskiene, eller fram til noe som kan sammenliknes med pantesystemet for flasker og bokser, der materialene holdes rene for resirkulering slik at ressursene brukes om og om igjen. Skal friluftsutstyrsbransjen bli bærekraftig, er det STORE skritt som må tas.

3. Reiser

Det er ikke bare når det kommer til interesse for friluftsliv og antall ytterjakker per person at vi nordmenn setter verdensrekorder, vi er også helt i toppen når det gjelder reising, og da særlig med fly. I tillegg til storbytur til New York, fotball i Manchester, utdrikningslag i Warszawa, bryllup i Tromsø, 30-årslag i Trondheim, firmatur til Budapest og solferie til Gran Canaria, så flyr vi til Alpene på skiferie, til Lofoten for å gå fjelltur, til Svalbard for å se isbjørner og til Bali for å surfe. Vi flyr dobbelt så mye som svenskene og fire ganger så mye som den jevne europeer. Og vi bygger ut Gardermoen for å takle enda mer av både egne luftbårne eventyr samt flere og flere turister som kommer med fly for å oppleve den fantastiske, urørte og ville naturen som Norge får mindre og mindre av for hvert år.

Nansen brukte månedsvis på havet med Fram før han kunne la Johansen hjelpe seg nesten til Nordpolen og tilbake igjen til sivilisasjonen etter flere års eventyr. I dag kan du rekke over langt mer på kortere tid, og kjøpe deg enda større grad av service, enten målet er å ta en selfie på Nordpolen, kunne skryte av å ha gått på ski over Grønland eller ha beseiret de høyeste fjelltoppene rundt omkring i verden. Oljepengene rekker flere ganger rundt jorden, og sirkelen er sluttet når vi betaler tilbake til oss selv for det drivstoffet vi svir av i lufta. Vi vet dog at dette er en ond sirkel for klimaet, med paradoksale konsekvenser også for friluftslivmulighetene. Korallrevene blekner, livet i havet tynnes ut, isbreene skrumper inn, og vi må ha snøkanoner for å få brukt skiene.

Jo mer vi bruker den naturen vi er så glad i, dess mer ødelegger vi den.

Et av de kanskje mest paradoksale eksemplene handler om turister som reiser til Svalbard med fly eller cruiseskip i håp om å få se isbjørn før det er for sent. Økningen i snittemperatur i Arktis har siden 1980 vært omtrent det dobbelte av endringene i resten av verden (*11), og på Svalbard er konsekvensene tydelige også for friluftslivet. Fjorder som tidligere kunne krysses med hundesleder eller snøskuter, har smeltende is gjort uframkommelige. Permafrosten ser ut til å slippe taket, og de siste vintrene har mildvær skapt helt uvanlige snøforhold og snøskredsproblematikk på øygruppa oppe ved polisen.

Er vi nødt til alltid å reise så langt for eventyrene våre når de største friluftsopplevelser kan ligge å vente på oss i bakgården? Og hva med alt vi går glipp av i jakten på å fullføre bucketlisten med obligatoriske hotspots som Prekestolen, Trolltunga, en ”øde” strand i Lofoten, Longyearbyen, Kilimanjaro? Hvis veien er målet, så lønner det seg sjelden å betale bomavgift på snarveiene som er brolagt med full pensjon, guiding og tilrettelegging.

Vi lar Nansen få siste ord i denne saken om friluftsparadokset:

”Å komme seg litt bort fra de mange, bort fra den forvirrende larm hvori vårt liv så altfor meget føres, dette å komme ut i naturen, få nye og store inntrykk fra skog og mark, de vide vidder, fra det store rum. Det står nok for mig som kanskje den største side av friluftslivet. Men en får nu ikke engang det ved å dra ut i store flokker og følge de opptråkkede veiene, ved å klumpe sig sammen på hytter eller ved å gå i rute fra det ene sanatoruim til det annet eller ved å ligge og seile fra det ene badested til det annet og danse kveldene og nettene med nydelige unge damer. Så tiltalende det enn kan være, så er jo ikke dette friluftsliv.”