Vi har alltid visst at oljen ikke vil vare for evig, men er vi villig til å gi slipp på den av fri vilje til fordel for en fossilfri framtid?

Norges over 40 år lange oljeeventyr har etter de fleste målestokker vært en suksesshistorie. Lykken velsignet oss med et skattkammer under havbunnen vår, og takket være kloke politikere og byråkrater har vi klart å sikre at denne rikdommen har kommet folket til gode. I de 40 årene vi har nytt godt av olja har likevel mye endret seg. Blant annet har vi lært at nettopp kull, olje og gass kan true hele vår levemåte. Er vi villig til å gi slipp på den?

Klimaendringene er en av de største utfordringene menneskeheten noensinne har stått overfor. Allerede i dag er millioner av mennesker på flukt fra naturkatastrofer, ørkenspredning, sult- og tørkekatastrofer.

Konsekvensene av en varmere klode vil bare bli verre og verre jo lenger vi venter med å løse problemet. Klimaendringene er en global katastrofe som krever globale løsninger. Dette betyr at alle land må bidra – også Norge.

Fossilfri framtid

I 2013 slo tyfonen Haiyan inn over Filippinene. Over 6000 mistet livet, og flere hundre tusener ble hjemløse. Tyfoner som Haiyan viser at klimaendringene allerede i dag har en dødelig effekt på menneskers liv. Foto: AFP photo/Ted Aljibe

Et veivalg for framtida

Det er her spørsmålet om den norske oljenæringa blir aktuell. Norge er et land som gjør mye bra på klimafronten, både nasjonalt og internasjonalt. Elbiler, fornybar energi og kjøp av klimakvoter er tiltak som norske politikere liker å trekke fram. Samtidig selger vi hvert år olje og gass tilsvarende nesten 500 millioner tonn CO2. Dette tilsvarer nesten to prosent av verdens klimagassutslipp, noe som er imponerende for et land, som utgjør mindre enn én promille av verdens befolkning. Vi tjener oss rike på verdens ulykke, og forventer likevel ros for innsatsen.

Oljealderen nærmer seg slutten. Det er ikke lenger et spørsmål om samfunnet vårt skal bli fossilfri, men heller et spørsmål om når. Det er i dag oppdaget mer olje og gass i verden enn det er mulig å bore opp om vi skal nå de internasjonale klimamålene som nesten alle verdens land har forpliktet seg til.

En fossilfri framtid

Under klimatoppmøtet i 2015 samlet tusenvis av demonstranter seg i Paris’ gater for å kreve klimahandling av politikerne. I 2016, bare få dager etter å ha skrevet under på den nye klimaavtalen, delte Norge ut rekordmange oljelisenser i Arktis. Foto: Natur og Ungdom/Helene Lind Jensen​

 

I lys av denne kunnskapen skulle man tro norske politikere knivet etter å presentere de klokeste planene for en nasjonal olje-nedtrapping. Sannheten er dessverre den motsatte: Ingen av de tre største norske partiene, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, klarer å presentere et overbevisende veikart for å gjøre oss fri fra oljeavhengigheten. I stedet ønsker de mer oljeboring, og dette i områder som til nå har vært fullstendig uberørt for petroleumsvirksomhet.

Før vi kan starte nedtrappingen av norsk oljevirksomhet, er vi nødt til å slutte å trappe den opp. Dette betyr at vi ikke kan åpne nye, urørte havområder for oljevirksomhet.

For en fossilfri framtid

Under klimatoppmøtet i 2015 samlet tusenvis av demonstranter seg i Paris’ gater for å kreve klimahandling av politikerne. I 2016, bare få dager etter å ha skrevet under på den nye klimaavtalen, delte Norge ut rekordmange oljelisenser i Arktis. Foto: Natur og Ungdom/Helene Lind Jensen​

 

De siste årene har den norske regjeringa dessverre gjort nettopp dette. I 2016 ble det delt ut rekordmange oljelisenser i Arktis gjennom det som kaltes 23. konsesjonsrunde. Det skjedde i strid med alle miljøfaglige råd, og uten noen tanker om klimakonsekvensene. Den samme regjeringa ønsker også å åpne de sårbare og fiskerike havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette er områder som oljelobbyen har forsøkt å åpne i over 20 år, men som enn så lenge har forblitt lukket, takket være folkelig motstand over hele landet.

Å stanse produksjonen av olje og gass er ikke bare et nødvendig onde for å stanse klimaendringene. Det er også en nødvendig tilpasning for å henge med i den globale utviklingen, og for en fossilfri framtid.

Hvem skal kjøpe norsk olje og gass når hele verden er fossilfri?

En fossilfri framtid

Kampen for å holde våre nordligste havområder har pågått lenge. i 2004 la aktivister seg i vannet foran en oljerigg for å stanse leteboringer i Barentshavet.

 

I november går norgeshistoriens første klimarettsak av stabelen. Natur og Ungdom og Greenpeace har tatt myndighetene til retten fordi vi mener at ytterligere oljeboring i Arktis er i strid med grunnlovens miljøparagraf, som gir fremtidige generasjoner retten til et levelig miljø. I denne saken ønsker vi ikke bare å peke på klimaeffekten av all oljen og gassen som skal pumpes opp. Vi stiller også spørsmålstegn nettopp ved den økonomiske bærekraften. Hvordan kan vi akseptere å bruke mange milliarder skattekroner på å utvinne olje som aldri vil være lønnsom?

Å satse på løsninger for en fossilfri framtid

Kull, olje og gass har vært drivkraften for nesten all teknologisk utvikling de siste 200 årene. Man må derfor ikke ta lett på utfordringen det er å kvitte seg med samfunnets oljeavhengighet. Innenfor sektorer som transport, bygningskonstruksjon, energiproduksjon og petrokjemisk industri vil man trenge nye, fornybare løsninger.

Da er det godt å se på utviklingen som har skjedd i løpet av bare få år. Ny batteriteknologi har revolusjonert miljøvennlige transportløsninger og muliggjort en kjempestor satsing på fornybar energi. Takket være bio-eventyret kan man i dag produsere alt fra plast til avanserte kjemikalier med vanlige norske grantrær.

For en fossilfri framtid

I Borregaards bioraffineri i Sarpsborg produseres det plast fra trerester. Raffinereiet er et eksempel på hvordan en 128 år gammel bedrift kan finne sin plass i en fornybar framtid. Foto: Jarl Morten Andersen

 

Vi vet at en fossilfri framtid kommer, enten vi vil det eller ikke. Det som er i vår makt er å velge hvordan vi vil imøtekomme den. Enten kan vi starte omstillingen i dag og gjennomføre de nødvendige grepene, og ta de konsekvensene det vil medbringe.

Alternativet er å sette skylappene på og la problemet ligge, og dermed legge konsekvensene på skuldrene til framtidige generasjoner. En stemme mot det første er det samme som en stemme for det siste: Vi trenger at dagens politikere tør å ta modige valg, slik at morgendagens politikere ikke blir sittende igjen uten noen valg.