Ina Vikøren snakker om hvor FNs bærekraftsmål er ett år etter de først satte dem.

Det Chris Medina kanskje ikke visste da han skrev balladen “What are words if you really dont mean them when you say them” for fem år siden, er at den er svært dagsaktuell akkurat nå, under Global Goals Week.

Følgende tekst handler i liten grad om Medinas landeplage. Men for nøyaktig ett år siden, i løpet av denne uken i fjor, ble 193 av verdens ledere enige om 17 globale mål, og 169 delmål, for en bærekraftig utvikling. Dersom FNs bærekraftsmål nås, skal det bety en slutt på ekstrem fattigdom, globale ulikheter og menneskeskapte klimaendringer innen år 2030.

De har med andre ord en ambisjon om å endre verdens balanse, og dens fremtidige utvikling, fullstendig. Vi, verdenssamfunnet, fikk for første gang et sett konkretiserte bærekraftsmål å forholde oss til, og miljø ble satt i en global utviklingskontekst. Det er et fremskritt i seg selv.

En rask oversikt over de gitte målene:

fnMålene er definert for å skape harmoni, men er samtidig kritisert for å være feige, vage og altfor mange. Problemet med vage mål er at de gir rom for mye slingringsmonn i vurderingene av dem, og hvordan de skal implementeres i konkrete situasjoner og samfunn.

Selv om man kan kritisere FNs bærekraftsmål opp og ned i mente, og komme med sammenligninger om at de samfunnsaktuelle målene er mer tallfestet og konkretiserte enn de miljøaktuelle, eller belyse hvor ofte begrepet “bærekraft” blir brukt som buzzword, er jeg likevel glad for at bærekraft på ny er på den globale dagsorden.

På tross av at flere av de oppgitte målene allerede står i fare for å være utenfor rekkevidde bare ett år etter de ble utgitt (se: rapport i kilder), kan løsningene bli innvilget om innsatsen vår skjerpes betydelig.

Og det er her Chris Medinas ballade blir gjeldende. “What are words if you really dont mean them?”

Et mål og en plan er kun så god som sin gjennomførelse. Det finnes nok av politikere, journalister, og andre høyttalende personer som er bedre på å “talk the talk” enn å “walk the talk”. En av de største truslene mot planeten vår, og grunnen til at vi kan risikere å ikke nå noen bærekraftsmål, er den bedagelige holdningen til at noen andre kan gjøre det. Noen andre kommer til å rydde opp og det er kun de på toppen som har handlingskraft og endringsevne.

Det er her vi trenger en tankevekker, for sorry folkens, mamma’n din jobber ikke her. Det er vi som må ta frem mopper, søppelsekker og vaskekluter for å rydde opp. Både etter oss selv, men også etter dem før oss. Bittert? Kanskje.

Men om det hele går rundt og vi investerer i grønne, fornybare, bærekraftige løsninger kan det på sikt resultere i økonomiske synergier som ikke bare gir oss en bedre hverdag, men også våre barns og deres barn igjen. For som vi har hørt så mange ganger før: Hvis ikke du, hvem? Og hvis ikke nå, når?

Skal vi bare observere fra sidelinjen og vente på at noen andre skal omgjøre ord til handling?

Kanskje det hjelper å trekke de høytsvevende målene ned på bakkenivå og sette dem inn i vår dagligdagse kontekst. Mål nummer 12 betyr for eksempel for meg å være bevisst på absolutt alt jeg kjøper.

Hver eneste gang vi som forbrukere kjøper noe, gir vi en stemme til produsenten bak produktet og sier at vi ønsker at de skal fortsette.

Bruker de råvarer eller kjemiske prosesser som er direkte miljøskadelige?Benytter de seg av umenneskelige arbeidsprosesser på sine masseproduseringsfabrikker?

FNs bærekraftsmål nummer 14 betyr for meg å være bevisst ved søppelhåndtering, unngå engangsplast og rydde strender med vennene engang i ny og ne. Moderne miljøvern er så mye mer enn å peke finger, finne syndebukker og tvinge frem ordninger.

Så; hva kan akkurat du gjøre for å hjelpe planeten vår til å holde seg innenfor sin naturlige og balanserte tåleevne? Forbrukermakten, ytringsfriheten og internettets stemme har sjelden hatt større slagkraft.

Om de på toppen blir vitner til en kraftig holdningsendring hos mannen i gaten, er det en direkte bidragsyter til å få verdens ledere til å holde seg til sine løfter, óg skjerpe innsatsen.

Og da folkens, har vi ikke mer tid å miste. Velg dine kamper med omhu, definer din egen pisk og gulrot, og bli med å redde verden. Litt etter litt. Og til slutt; fullstending.