Trommisen i et norsk rocks mest toneangivende band det siste tiåret slenger fra seg stikkene og går solo. Debutlåta ble nesten skrinlagt på grunn av sitt skammelige, sommerlige preg.

Straigt outta Loddefjord og straigt outta Fjorden Baby! Året var 2009 da Obijan aka Jan Eivind Bertelsen introduserte seg for norsk musikkliv, som trommisen for en av de høyeste peakene av den såkalte Bergensbølgen. Og nå, sju år seinere, går han solo.

FRAM I LYSET: Jan Eivind Bertelsen har sittet i bakgrunne, som trommeslager for et av norsk rocks mest toneangivende band de siste årene. Foto: Fredrik Kalstveit

 

Selv sier han det startet i 2015. En vårdag satte han seg ned foran pianoet hjemme og det hadde en god tone i seg. Melodiene som skulle bli flammer falt på plass av seg selv.
Resten av bandet sier det startet før. Bassist, og nåværende manager, Kjetil Grimsby Haar, sier at de ofte spilte Jan Eivinds eget materiale i bandbussen og at alle digget det, men at det ikke passet inn i Fjorden-universet.
Jan Eivind gjorde det enkelt: Han flyttet, på lånt tid, til et parallelt univers.

Det er ikke vanlig at trommeslageren er den første som går solo i et band. Hvordan blir det å plutselig være den som står forrest på scenen?
–Det er litt uvant, jeg som pleier å sitte bakerst i rekken gjemt bak en vill frontfigur. Trikset mitt er at jeg lukker øyene og later som ingenting.

Hva fikk deg til å gå solo?
– Opp gjennom årene har jeg skrevet mange låter som ikke har falt inn i Fjorden baby! universet. Likevel er det jo gode låter som fortjener oppmerksomhet.   

Den første låta du gir ut heter Flammer. Kan du fortelle om den?
– Flammer er en låt om udødelighet og lidenskap. Jeg ble inspirert av en beat poet, som heter John Wieners og diktet hans “two years later”, der han skriver at en manns kjærlighet aldri dør, men kjører en blå bil mellom stjernene. Da jeg laget den tenkte jeg; blir dette for fint liksom? Litt i overkant vakkert? Men nei, produsent Martin Smoge fikk ordnet det i produksjonen.

MULTIKUNSTNER: Trommis. Poet. Fotograf. Og nå også vokalist. Foto: Fredrik Kalstveit

Hva mer kan vi vente oss av soloprosjektet ditt?
– Planen er en plate til neste år engang. Men i disse dager så vet jeg ikke om det er så lurt, for jeg vil at alle sangene skal få den samme oppmerksomheten. Et album kan fort gjemme vekk en del låter, og det synes jeg er trist. Men låter skal komme, men i hvilket format er spørsmålet jeg stiller meg.

I tillegg til å være vokalist og trommeslager, så er du også fotograf av yrke. Og visstnok en publisert poet. Har du flere skjulte talenter?
– Jeg har noen pokaler på loftet fra tiden min som høydehopper. Ellers er jeg ganske flink til å lage barn. Jeg har mekket tre stykker på 3 år.

HELTER: For Jan Eivind er miljøvernere helter, intet mindre. Foto: Fredrik Kalstveit

Ryktene skal ha det til at du er vegetarianer. Er det tunga, kroppen, eller miljøet som har fikk deg til å ta det valget?
– Jeg tror det er en blanding av alle disse. Det byr meg imot, som at alle i Norge ikke spiser hund. Det har vært en glidende overgang som har skjedd over flere år. Men det begynte da jeg så for meg en gris, mens jeg spiste en hot-dog fra Statoil. Jeg lempet pølsen i søpla og spiste brødet. Etter det sluttet jeg med alt som hadde gris i seg. Etterhvert tenkte jeg over storindustrien når jeg hadde fråtset i mange måneder på kylling. Jeg fikk medfølelse for disse stakkars kylling-babyene som nådeløst og kaldt drepes for å bli servert i de tusen hjem. Jeg hadde også gått over fra kjøttdeig til karbonadedeig, men det ble også feil i hodet mitt. Plutselig spiste jeg sykt mye frukt og grønnsaker, noe jeg aldri gjorde før. Jeg har aldri følt meg friskere og sunnere enn nå. Det som er kjipt er at jeg alltid må rettferdiggjøre for folk hvorfor jeg ikke spiser kjøtt. Jeg mener jo det motsatte, hvordan rettferdiggjør folk at de spiser kjøtt?

Hva betyr miljøvern for deg?
– For meg er miljøvern et eksistensielt spørsmål. Det å beskytte planeten fra oss selv. Det er moder jord vi snakker om. Det er luften vi puster inn i kroppene våre, det er alt liv, det er kloden i helhet. Men det er vanskelig å stå imot storindustriene og regjeringer, og det er så mye vi ikke vet, og det er flere som vet mindre. Vi vet ikke konsekvensene av våre egne handlinger. Og det er vanskelig å innhente data, bevise at hvis man gjør dette, skjer dette. Alt skal gjennom en kvern av lover og regler før noe kan skje etter boken. Førde fjorden, og for eksempel monstermastene i Hardanger. Jeg ser folk stå opp mot disse kreftene, men blir sett på som ville aktivister. Disse menneskene er helter i mine øyne. Folk som står opp for verden. Det er lett å få en nihilistisk holdning til miljøvern, bli apatisk eller ignorant, og mens Norge fråtser i olje, moder jords blod, sitter vi hjemme og tenker at dette er helt greit, helt normalt.

Hva er det beste du har gjort for miljøet?
– Det må være at jeg sluttet å spise kjøtt og solgte dieselbilen.

Tilbake til der vi startet. Fjorden og bergensbølgen. John Olav Nilsen har lagt opp. Lars Vaular har flyttet til Oslo. Er soloprosjektet ditt selve dødskysset for det lille som var igjen, altså Fjorden Baby!?
– Det slutter aldri med bølger fra Bergen. Det blåser til storm hvert fjerde år her. Men den bølgen du referer til, den såkalte Loddefjordbølgen, har vel stilnet litt til etterhvert. Fjorden Baby! kommer uansett aldri til å gi seg helt, som vi sier, Fjorden baby! 4-ever.

10 juni slipper Jan Eivind Bertelsen sin første singel, Flammer.