Det er nå, tidlig høst, de går i brunst. Bukkene feller huden på geviret, blir hormonelle, barker sammen i kampen om å få pare seg. Og så skapes nytt liv der oppe i fjellet.

Utpå høsten trekker de ned mot viddene. Der går de og sparker i snøen, finner lav og mose de kan spise, helt til solen vender tilbake, vinteren smelter bort, og livet i magen har vokst seg stort og fødeklart. Da legger de atter ut på vandring langs de samme stiene generasjoner før har fulgt. Opp på fjellet til «rášša», det samiske ordet for et steinkledd område i høyden, der simlene kan være i fred for insekter, rovdyr og annet som kan forstyrre kalvingen. Der, på en smeltende snøflekk, fødes det nye, skjøre livet frem. Men der oppe på fjellet tar også vinden tak. Og derfor er en vindmøllepark planlagt akkurat her, midt i det viktigste området for de 3000 reinene i distriktet som Ánte Máhtte Eira er med og administrerer. Det er en av grunnenene til at han har mistet nattesøvnen så mange ganger.Infinitum-ante (10 of 19)Finnmark er fortsatt det forblåste, kalde fylket det er kjent som. Der temperaturene synker til bitende nivåer om vinteren, snøen kommer sidelengs og solen ikke ses på flere måneder. Men det er også noe annet. I sommer krøp gradestokken for første gang over 30 grader. Det skjedde i Pasvik. I Vardø var gjennomsnittstemperaturen i juli 9,9 grader, bare 0,1 grad unna grensen for det som defineres som arktisk klimasone. Med andre ord skal det ikke mye til før Fastlands-Norge ikke lenger har noe arktisk område. For Finnmark blir varmere. Klimaet forandrer seg, og naturen med det. Noen fuglearter er i tilbakegang. Andre dukker opp for første gang. Fiskearter som før ikke fantes der, kan nå komme i stimer. Kongekrabben legger hele fjordarmer øde.Flått er kommet og ses stadig oftere. Enkelte fjellområder er så utsatt for løvmark at den sendrektige bjørkeskogen blir spist opp og dør, og større områder kan ligne mer på en tørr savanne i Afrika, der bare den øverste kronen står igjen. Og samtidig står vårt nordligste fylke overfor de største naturinngrepene noensinne. Da Bondevik-regjeringen la fram sin «nordområdesatsing» i 2005, var ett av 22 punkter på listen å «videreutvikle petroleumsvirksomheten i Barentshavet» og å «legge til rette for økt geologisk kartlegging i nordområdene». Politikken ble videreført først av Stoltenberg- regjeringene, og nå også den blåblå alliansen. Resultatet er en rekke prosjekter innenfor olje, gruvedrift, vindmøller, og med det også flere kraftlinjer, veier og annen infrastruktur. Gjennom tenårene har Ánte Máhtte Eira opplevd at flere av disse kategoriene har satt beiteområdene til familiens reinflokk under press.Infinitum-ante_2På samisk heter måneden mai «miessemánnu» – «kalvingsmåneden». Da ligger Ánte Máhtte Eira og følger med på flokken fra god avstand, for ikke å forstyrre dem. Så snart skolen er over om sommeren reiser han til fjells igjen. «Det er vanskelig å beskrive den følelsen jeg får når jeg kommer dit opp på fjellet,» sier Eira. I vår var nittenåringen ferdig med videregående skole. Denne høsten begynner han å studere i Tromsø, for å bli prosessingeniør innenfor olje og gass. «Det virker kanskje litt merkelig med tanke på engasjementet mitt, men jeg ser det som en trygg arbeidsplass i Finnmark, » sier Eira. Han ser nemlig også for seg en turnusordning som gjør at han kan bruke mye tid med flokken, slik han har gjort i oppveksten. «Reindrift er ikke bare en arbeidsplass, det er min identitet og kultur. Jeg føler et ansvar for å slåss for det mitt folk har arbeidet for i tusener av år, og samtidig er det viktig å stå imot presset mot naturen.»

En gruve tar jo slutt en dag… Hva gir mest? 15 års gruvedrift eller TUSEN ÅRS REINDRIFT

Familien Eira holder til i Kautokeino, men om sommeren trekker reinflokken opp til fjellområdene ved Kvalsund. Området har vært omstridt lenge. Vindmølleparken som er planlagt midt i reinbeiteterrenget til Eira, er ett eksempel. Det mest kjente er likevel en gruve der en stor kamp har stått om hvor restavfallet fra gruven skal havne. Regjeringen har åpnet for å dumpe avfallet rett i fjorden, som blant annet har en viktig lakseelv. «Norge er ett av fire land som driver med sjødeponi. Tyrkia, Indonesia og Papua Ny-Guinea jobber mot å avvikle ordningen, så vi er de eneste som går i motsatt retning. Det er skuffende at vi ikke er kommet lenger enn at vi dumper miljøfarlig avfall rett i naturen,» sier Aslak Heika Hætta Bjørn (21) i Natur og Ungdom, opprinnelig fra Pasvik i Finnmark. For ham var det et sjødeponi på hjemstedet som vekket miljøkampen. «Det var en sak vi tapte – gruven går, og slipper avfallet rett ut i fjorden. Men der ser vi i en rapport fra Havforskningsinstituttet at livet er utryddet i den delen av fjorden, vannkvaliteten har gått drastisk ned. Det er ikke gøy å se, men det viser at de kritiske røstene er viktige,» sier Bjørn, som i dag er ansatt i Natur og Ungdoms olje- og energigruppe. I tillegg til de to nevnte gruvene, er det en rekke andre lignende prosjekter ikke bare i Finnmark, men også i resten av Nord-Norge, og forsåvidt også Nord-Sverige og Nord-Finland. «Etter at regjeringen startet nordområdesatsingen har det vært et sterkt press på naturressursene fra politisk hold,» kommenterer Gunnar Reinholdtsen, leder i Naturvernforbundet Finnmark. De frie områdene spises opp bit for bit, uten at de har en overordnet plan for hvordan man skal sikre den samiske kulturen og områdene. Naturen skal brukes, men den skal ikke brukes opp. En gruve tar jo slutt en dag, og hva har de tilført lokalsamfunnene da? Hva gir mest? 15 års gruvedrift eller tusen års reindrift?Det er nettopp at det ikke skal være mulig å drive med reindrift lenger som bekymrer Ánte Máhtte Eira. «Et forskningsprosjekt i Sverige har vist at vindmøller skremmer vekk reinen. Men det er ikke bare vindmøllene vi må slåss mot. Her i Kvalsund er det også blitt utviklet hyttefelt, alpinanlegg, store strømlinjer, vannkraftverk. Det er mye som skjer samtidig i nordområdesatsingen. Vi må kjempe for hver kvadratmeter,» sier Eira. Han er redd for at reinen ikke vil kunne tilpasse seg den nye, utbygde naturen, og at kulturen hans med det vil dø ut. I begynnelsen var han så bekymret at han som nevnt mistet nattesøvnen.

Jeg var redd da, men jeg føler vi har en god sak nå. Hvis vi må forlate reindriften på grunn av utbygging, er det et rettighetsbrudd. Dessuten har vi utrydningstruet snøugle som hekker her. Det burde være god nok grunn alene til at det ikke blir noe av utbyggingen.

Eira gikk offentlig ut med bekymringen, og fikk støtte både fra sine egne og andre. Det førte også til at han fikk møte den tidligere olje- og energiministeren for å legge frem saken, og han skal også møte representanter fra Olje- og energidirektoratet på en befaring i høst.Jeg håper vi kan vise dem at det vil ha store negative konsekvenser, og at de avslår søknaden. Vi kan ikke inngå et kompromiss om dette. Hvis det kommer bare én vindmølle, er saken tapt. Da klarer ikke reinen å leve her. Eira vil i så fall få støtte av andre interessegrupper. Natur og Ungdom har allerede trent på aksjoner med sivil ulydighet i Finnmark. «Vi samlet 50 ungdommer til aksjonscamp i Kvalsund for å sette fokus på denne saken. Grunnen til at vi har begynt å rasle med lenkene igjen er at vi ser at det trengs. Giftdumping og vindkraftutbygging er de største naturinngrepene vi har sett på norsk fastland på lenge.Infinitum-ante_hVi står overfor en potensiell rasering av nordnorsk natur,» sier Aslak Heika Hætta Bjørn i Natur og Ungdom. Dersom Natur og Ungdom henter frem kjettingen, kan det blir den største aksjonen i Finnmark siden det som trolig er den mest kjente miljøaksjonen i Norge – kampen mot utbygging av vannkraftverk i Altaelva. «Altasaken var den første i nyere tid hvor miljøvern og samiske interesser slo seg sammen for å kjempe felles front. Det var en markering av at man måtte ta opp samiske rettigheter som inntil da var blitt respektert,» sier Gunn-Britt Retter. Hun er leder av arktisk miljøavdeling i Samerådet, i tillegg til å være sametingsrepresentant for Norske Samers Riksforbund. I samme forbund sitter sametingspolitiker og skuespiller Beaska Niillas (32). «Det er i naturen vi henter ressursene. Slike utbygginger vil fortrenge den samiske kulturen. Hvorfor fortrenge det som fungerer her på naturens premisser?» spør han retorisk. Selv forsøker han å leve så godt han kan av det naturen gir. Han mener politikere og andre har noe å lære av den samiske kulturen. Måtehold. Utviklingsracet og konkurranseracet er ikke sunt for verden. For det er ikke bare her dette skjer. Det skjer overalt. Det virker som verden er på nachspiel og skal hente frem enda flere flasker for å holde festen gående. Og det er aldri noen god idé. Det får man svi for dagen etter.