Marius Beck Dahle er eventyreren og fotografen som heller kaster seg utfor et fjell enn å holde tale.

Skårasalen på Sunnmøre er en plass jeg har vært mange ganger. Fjellet er 1542 meter over havet, og jeg tar ofte med meg hunden på tur hit. Hunden er også veldig glad i ekstremsport, og derfor tar jeg den med så ofte jeg kan.

Marius Beck Dahle finner mer verdi i opplevelsene enn tingene rundt seg. Som ekstremsport-utøver er fart og spenning en naturlig del av hverdagen, men da han brakk ryggen i en speedflying-ulykke i fjor, innså han at han ikke alltid må fly for å komme seg ned fra fjellet.

– I løpet av de siste tre årene har jeg aldri reist på tur uten vingen, hjelmen og kameraene mine.

En kombinasjon bestående av tre viktige deler, som i dag har blitt Marius sitt levebrød. Interessen for fotografering oppstod i femtenårsalderen, da han kjøpte sitt første speilreflekskamera for konfirmasjonspengene sine. Noen år senere da han besøkte bratte fjell for å fotografere ulike naturlandskap, ble ønsket om å kunne fly utfor stupene en ny lidenskap.

– Speedflying har blitt en lidenskap der jeg prøver å jakte den perfekte linjen, og helst før andre har flydd den. Det å gå en lang fjelltur, for så å kunne fly ned igjen, må være det mest fantastiske og praktiske man kan gjøre i naturen.

Bildet er tatt i Courmayeur i Nord-Italia, da jeg var flyvende kameramann for en speedflying-camp som heter Ski & Fly.

Uvissheten om forholdene tillater et hopp er dessuten med på å gjøre turene ekstra spennende, ifølge Marius. Den gode nervøsiteten like før han flyr, er en følelse han liker å kjenne på.

Kan du huske første gang du fløy?

– Jeg og en kamerat, som også er min navnebror, var på ei øy like utenfor Fosnavåg, der vi skulle få opplæring i hvordan en vinge fungerer. Koblet til en speedflyer på bakkenivå kitet vi rundt i vinden. Men første gang jeg var ordentlig i lufta, var under et vinter-kurs på Voss, med ski på beina.

Dette fjellet har jeg flydd fra omtrent ti ganger. Jeg har aldri gått ned igjen. Slogen er et kjent fjell i Øye kommune, og du kan se den spisse toppen omtrent i midten av bildet. Jeg har som tradisjon å lande midt i hagen til spøkelses-hotellet der, for så å ta meg en pils.

Etter mange toppturer og over 500 hopp ned, er det fremdeles de første turene Marius husker best. Da var alt nytt, og flere inntrykk og følelser skulle prosesseres.

– Et eventyr som har brent seg fast i minnet, er den aller første turen da jeg og Marius fløy på egenhånd fra fjellet Slogen. Alle turer er minnerike på hver sin måte, men det å kunne dele opplevelser og bli kjent med nye mennesker med samme lidenskap, betyr mye for meg.

JEG HAR SAMVITTIGHET FOR FJELLENE JEG FLYR I

Hva er det som driver deg?

– Å være i lufta og svinge seg ned bratte fjell i høy hastighet. Men det å gå på tur med andre, fotografere og oppdage nye plasser å fly er også en stor drivkraft.

Romedalen er en fjelldal i Ørsta, nabokommunen til Volda. Hallehornet er én av turene man kan velge, og her har jeg akkurat nådd toppen.

Marius finner større verdi i opplevelser enn ting, og gjør derfor små tiltak for å ta vare på omgivelsene rundt seg. I hans øyne er det faktorene som forårsaker global oppvarming, som er den største miljøtrusselen.

– Jeg anser en bærekraftig livsstil som å være bevisst i sine valg, og prøve å ta de valgene som kommer jorda til gode. Jeg er glad i fart og spenning, og hadde jeg hatt økonomien til det ville jeg kjøpt en Tesla.

Hva er det viktigste du gjør for miljøet?

– Jeg skal ikke skryte på meg å være blant de flinkeste miljøaktivistene, men jeg har samvittighet for jordkloden og fjellene jeg flyr i. Jeg prøver å gå når jeg kan i stedet for å ta bilen, jeg kildesortere og velger økologisk når jeg handler på butikken. Familien min har et småbruk med høns og bier, der vi skaffer våre egne egg og honning. Jeg liker å leve enkelt.

– Jeg anser en bærekraftig livsstil som å være bevisst i sine valg, og prøve å ta de valgene som kommer jorda til gode.

500 FLYVNINGER OG EN TO-SEKUNDERS LUFTETUR

I løpet av det siste året har Marius flydd i franske alpedaler, møtt mannen som introduserte ham for sporten, Malachi Templeton, i New Zealand, og om litt drar han til Lauterbrunnen i Sveits, for å innfri trangen etter å stadig oppdage nye fjell.

I fjor sommer, på et treff i Geiranger, skulle unnvikelsen fra rutiner i fjellet føre til en ubehagelig opplevelse, som resulterte i 10 uker på krykker og fem måneder uten hverken fjell eller flyvning.

– Jeg hadde flydd fine turer tidligere på dagen, og på kvelden skulle jeg bli med på en ny take-off. Forholdene i lufta hadde endret seg litt, men vi karakteriserte det som fint og valgte å fly. Først ut, sprang jeg alt jeg maktet. Men det var null vind på det tidspunktet, og jeg kom såvidt opp i lufta før jeg innså at jeg ikke kom til å oppnå nok høyde til å fly skikkelig. Det endte med en to-sekunders luftetur før jeg traff den eneste steinen i området, med rumpa først. I ettertid karakteriserte vi forholdene som kuldesynk fra fjellet, som bidro med å trykke meg ned. Det endte i tre kraftige brudd i bekkenet og et alvorlig kompresjonsbrudd i ryggraden. Mye skade, mye smerte, men mye flaks opp i det hele. Jeg var heldig som hadde kompisene rundt meg, som ordnet med helikopter og sørget for at jeg hadde det bra. Flinke leger lappet meg sammen, og etter 10 uker på krykker og fem måneder uten en flyvning, ville jeg tilbake til fjellet.

: Her har jeg akkurat besteget Saksa, som ligger i Ørsta kommune. Dette var min første ordentlige tur etter at jeg brakk ryggen. Fjellet er 1073 meter høyt, og selv om jeg kjente at jeg fremdeles ikke var helt mobil etter ryggskaden, gikk turen overraskende bra.

Påvirket ulykken tankegangen din?

– Jeg har absolutt blitt mer bevisst etter ulykken. Jeg hadde over 500 flyvninger før ulykken, og hadde nok nådd et punkt der jeg følte at alt gikk bra uansett. Men det gjorde det jo ikke. Nå velger jeg kun takeoffs som er 100 prosent trygge, og flyr under rimelig optimale forhold. Jeg har også blitt flinkere til å gå ned fra fjellet uten å fly, dersom det ikke føles trygt nok.