Vi har alle vært der. Vi har i overivrig modus ventet en pakke i posten. Vi sjekker den grønne kassen med hyppig frekvens og til stadigheter stikker det noen brev opp av postluken.

Vi småløper i spenning mot postkassen og tanker om alle mulige gaver fra alle mulige slektninger dukker plutselig opp i hodet. Idet vi åpner det grønne lokket drepes det håpefulle postengasjementet vårt av bitterhet, irritasjon og en følelse av forræderi.

Postkassen er igjen fylt til randen av brosjyrer, kataloger og aviser i alle regnbuens farger. Og ikke et eneste av dem er sendt til deg personlig. Naboens postkasse ser helt lik ut. Og naboen etter det igjen.

60 000 tonn uadressert reklame

Tall fra Norges Naturvernforbund viser til at hvert år mottar en norsk husholdning rundt 45 kilo uadressert reklame i posten. Dette har en kalkulert total på rundt 60 000 tonn uadressert reklame årlig.

Tall fra samme kilde viser at norske husstander kaster rundt en halv million (!) tonn papir i året. Og den uadresserte reklamen stikker av med hele 18% av dette avfallet. En prosentandel som ikke en gang er ønsket av husstanden som kaster den.

“Nei takk” betyr “Nei takk”

Det finnes såklart reservasjoner mot postkassens listefyll. Du kan reservere deg mot uønsket reklame i Reservasjonsregisteret og få tilsendt en rekke klistremerker fra utallige aktører som skal hindre postkassen din i å bli fylt opp av ting du overhodet ikke har spurt om.  

Dette inkluderer både gratis aviser, reklamebrosjyrer, tilbudsvouchers og alt annet påprakket informasjon innpakket i priser, tilbud, produktbilder, løfter og glitrende modellsmil.

Man skulle da tro at dette skulle holde. At et klart “NEI TAKK” på postkassen skulle forhindre at du måtte lete deg i hjel for å finne din personlige post. Den gang ei.

Om det er postleverandørenes interne mytteri, reklamebyråenes nye strategi eller bedriftene selv som går rundt å snikreklamerer inn små glansbilder i postkassen din kan vi overlate til spekulantene. Men faktumet er der; de små skremsels-klistremerkene fungerer i mange tilfeller like dårlig som et avdanket fugleskremsel i en altfor stor havreåker. Og i de tilfellene klistremerkene fungerer som de skal (de aller fleste, heldigvis), finter bedriftene seg unna med kreative løsninger som “til alle beboere i Pilestredet Park” eller adresserer det direkte til deg og setter seg selv inn i en ny kategori: “Adressert reklame”. 

Min kusine Anniken bega seg ut på et aldri så lite forsøk. Hun testet ut en liten uke uten klistremerke, kun for å sjekke hva som faktisk havnet oppi kassen utenom hennes egen post. Jeg ba henne sende meg et bilde av reklamen og etter en uke var dette resultatet:

1,4 kg med kampanjer, tilbud og forlokkende priser på kun en uke.

Det er åpenbart at høstkampanjene er igang!

1,4 kg reklame. 1,4 kg med uimotståelige tilbud og oppsiktsvekkende lave priser. Tilsammen 37 blekker med rabatter, salgsras og høstens kampanjer. Og dette bare på en uke. Fortsetter det sånn får min kjære kusine 72 kg (og nesten 2000 blekker) med papir hun rett og slett bare må kaste i løpet av det kommende året.

Med andre ord får hun tilsendt søppel i posten som hun selv står til ansvar for å få resirkulert og kastet på skikkelig vis. Og hun er absolutt ikke alene.

Jeg er også usikker på hva disse aktørene forsøker å oppnå? Å stappe kataloger inn i postkassen til noen som ikke har spurt om dem, bidrar vel ikke akkurat til kjøpelyst?

På toppen av det hele er det også ulovlig å gi ut reklamemateriell til personer som har reservert seg mot det. Og hvis noen skulle være i tvil om hva som inngår i kategorien reklame gir Forbrukerombudet klar tale i teksten “Nei takk” betyr “nei takk”.

Bedriftens Ansvar

Så vær så snill, kjære bedrifter, markedsføringsavdelinger, produktprodusenter og andre med et ønske om å opplyse om halsbrekkende kampanjetilbud: Vær så snill og tenk dere om.

For det overordnede problemet ligger faktisk ikke i postsystemet, eller i hva som kategoriseres som reklame eller ikke. Det er hver enkelt forretningsstrategi sin mangel på ansvars-tankegang det er et problem med. Det er det at vi fremdeles trykker opp papirmengder på størrelser med fotballbaner for å få solgt en t-skjorte det er et problem med. Og etter min mening en liten grad av kreativitet, og en stor grad av stimfisk-mentalitet. Hvor ligger unikhetsverdien i å være én av 2000 uønskede blekker?

I 2016 må det da virkelig finnes mer effektive måter å markedsføre seg på?

Danskene er som vanlig et digitalt hestehode foran oss og har allerede skapt en app for de som har et reellt ønske om å sikle over disse tilbudsståheiene. Ikke at jeg ønsker å motivere til forbedrede løsninger for et bruk-og-kast samfunn, men dere skjønner poenget.

Så vi spør igjen; vær så snill å spar planeten vår for all den papirbruken.

La det hele gå digitalt, vær sikker på at personen du rettet informasjon mot faktisk har interesse av den informasjonen, for ja; vi har gode nok algoritmer til den slags idag. Norge er på så mange måter utdatert i forhold til moderne miljøvern, så kan vi være så snill å ikke la denne delen fortsette å være en del av problemet?

Husk at vi ikke kan løse problemene med samme tankemåten som skapte dem. Så selv om dette ser ut til å være en dråpe i det allerede over-søplede havet vårt, gir det allikevel et konkret bidrag til bl.a. tilrettelegging for holdningsendringer.

Forbrukeransvaret

Vi som forbrukere har et ansvar. Vi har et ansvar med sterke stemmer i forhold til fremtidens utvikling. Et ansvar vi forsøker å ta seriøst slik at vi kan være den endringen klimaet og samfunnet vårt trenger. Vær så snill å ikke la sånne små bagateller klusse til ansvaret vårt! Ta ansvar for deres eget søppel, ikke dytt det over på oss. På forhånd tusen takk.