MULTIPOTENSIALISTER

multipotensialister

Fordi det er greit å ikke kunne svare på “Hva jobber du med?” eller “Hva skal du bli?” med en enkel setning. Kanskje du er en av mange multipotensialister der ute?

Like sikkert som at du får spørsmålet om dine svake og sterke sider under et jobbintervju, er det sikkert å få spørsmålet “Hva gjør du?” under samtlige sosiale sammenhenger. Med denne forutsigbare sikkerheten burde man enkelt kunne forberede et lett forståelig svar. Dessuten burde det ikke være særlig vanskelig å svare på hva du driver med her i verden. Det er jo tross alt du som besitter fasiten.

Ett svar?

Allikevel blir jeg fremdeles satt ut av dette særdeles enkle spørsmålet. Fornærmet kan jeg bli av det, og jeg blir usikker på hvilken hatt jeg skal ta på meg utifra hvem som spør og hvilken kontekst vi befinner oss i. Jeg har ikke én utdanning, én jobb og én visjon med hvor jeg vil her i verden.

Jeg har en miks av flere ferdigstilte og ikke-ferdigstilte utdannelser, der idrett, pedagogikk, finans, design, økonomi og entreprenørskap sammen utgjør en noe uforståelig cocktail for det blotte øyet. Og som om ikke det var nok, legger jeg i skrivende stund til fotografi og journalistikk i utdanningsmixen.

Jeg har også en CV med en avstikkerhyppig rød tråd, og et hobbyspekter som strekker seg fra westernriding, smykkelaging, ekstremsport, morgendisco, tekstskriving, fotball, hjulturn (ikke spør), yoga, stensilmaling og klassisk piano. Hva skal jeg med alt dette?

All-over-the-place

Alt dette har til tider gitt meg mye hodebry. Selv om det meste har omhandlet et stort ønske om å ta vare på kloden vår, er det er en overordnet mangel på åpenbare sammenslåinger og karriereretninger for de utallige utviklingsbanene mine. Og det er ikke akkurat som om interesse-cocktailen er ferdig mixet – jeg er på konstant utkikk etter nye områder å velte meg rundt i.

Med et raskt søk på Facebook kan du finne navnet mitt på Interested-listen på samtlige events i nærområdet, da det nesten ikke eksisterer et emne jeg ikke ser på med skrubbsultne øyne. Nattbordet mitt består konstant av minst fem bøker – der jeg ofte ikke engang har en visjon å ferdigstille dem – kun sluke til meg det viktigste.

Skal jeg kunne bli noe?

Jeg har på en annen siden også blitt vant med å være en konstant nybegynner. Dette har også gitt meg hodebry, og jeg har flere ganger tenkt at det må være noe galt med meg. Skal jeg noen gang kunne fusjonere denne heksegryten til en jevn og fin suppe, og virkelig satse på ett enkelt område? Skal ikke jeg også kunne bli noe her i verden?

Synergieffekter i egen hjerne

Se bort ifra dårlige mat-analogier (som selvfølgelig også er interessefelt; både mat og analogier) gjorde et lengre opphold i innovasjons-eldoradoet Silicon Valley noe med meg. Det gikk opp for meg at vi ikke trenger å ha én retning, ett utviklingsløp og ett konkret mål.

Vi kan legge opp alle våre interessefelt og lidenskaper som byggestein i en større mur der alt på en eller annen finurlig måte kan gi synergieffekter til hverandre. Finansforståelse gir plutselig innsikt i hvordan å pitche inn en tekst til et magasin. Lagspillerfaring gir medfart i oppstartsarbeid og pianospilling øker hukommelsen i foredragsholding.

Konformt stigespill

Det å være låst til den generelle forståelsen om at det å hoppe mellom interesser er en bipolar og fragmentert måte å bygge en karriere på, er en noe uheldig forståelse i dagens næringslivssutvikling. Vi lever i en verden der verdensbildet virkelig har godt av noen basketak i det konforme stigespillet vi har formet til et samfunn.

Innovasjon og nytenking oppstår i møtepunktet mellom to eller flere områder, som nødvendigvis ikke har en eksisterende sammenkobling. Dette definerer entreprenøren Emilie Wapnick som en idésyntese – der man med en økt grad av tverrfaglighet lettere kan få kjøtt på beinet i kreative prosesser. Hun definerer også tilpasningsevne og læringskurve som noen av superkreftene til det vi nå identifiserer som mulitpotensialister.

Mangsysslare

Wapnick er også kvinnen bak det engelske ordet “multipotentialite” (sjekk ut bloggen hennes om du vil lese mer om dette). En svensk kompis av meg bruker ordet “Mangsysslare”, mens andre vil kanskje kalle det generalist, polyhistor eller mangeviter – dere skjønner greien.

Pippi-mentaliteten

Men misforstå meg rett; verden trenger spesialister. Verden trenger mennesker som virkelig vier hjernecellene sine rundt ett område og opparbeider seg en unik spisskompetanse på feltet. Vi trenger det fokuset. Men verden trenger også multipotensialister. Verden trenger de sultne, altoppslukende menneskene som gjerne snakker for mye, alltid sitter på fremste rad under foredrag, eller har flere prosjekter i luften enn selv den mest rutinerte sjongløren.

Verden trenger de som ikke leser bøker fra perm til perm, men luker ut, lagrer og går videre til neste. De som aldri legger ned faner i browseren og de som blir fanatisk opphengt i sære enkeltemner. Verden trenger de menneskene du egentlig aldri helt skjønner hva driver med for tiden. Verden trenger Pippi-mentaliteten; “Det har jeg aldri gjort før – så det kan jeg helt sikkert”!

Hva engasjerer deg?

Sammen kan vi flytte fokuset og endre holdninger. Sammen kan vi være litt rebeller i det balanserte stigespillet. Hva med å i stede for å spørre “Hva gjør du?”, “Hva jobber du med?” eller “Hva skal du bli når du blir stor?”, skal vi kanskje heller refrase litt.

Hva med å heller bruke “Hvilke problemer ønsker du å løse i verden?” eller “Hva engasjerer deg mest?” ved neste sosiale sammenheng? Her er jeg åpen for forslag og kommer mest sannsynlig til å sluke dem med den største interesse.

Grip mulighetene!

Så; til alle dere multipotensialister der ute: Grip tak i lidenskapene dine – uavhengig av hvor spredd de ser ut til å være. Uavhengig av hvor lenge du må ri som en cowboy på kanten av det ukjente. Fortsett å spill inn idéer og kreative utbrudd til gud og hvermann, uavhengig av hvor mye som faktisk realiseres – kanskje du sår spirer som ruller videre og vokser et annet sted i verden. 

La barnet i deg blomstre og la nysgjerrigheten krysse samfunnsbelagte barrierer. La den indre eventyreren utforske nye sammenkoblinger, nye bekjentskap, nye utviklingsbaner. Se på en tilfeldighet som en mulighet og en ny interesse som et potensial. Til syvende og sist gjør vi kun den aller beste jobben når vi holder på med noe vi elsker – noe som gjør oss lykkelig, motivert og engasjert. Til syvende og sist er vi bare et menneske, og det alene er å “bli noe” her i verden. Lykke til, så snakkes vi vel på neste foredrag om Spacecoins, Undervannsrugby eller Sørpolekspedisjonens innvirkning på Europeisk popkultur.

 

Inspirasjon til denne teksten er hentet fra podcaster, egne erfaringer og bloggen til Emilie Wapnick: http://puttylike.com/. Send gjerne mer i min retning om dere kommer over noe!