Da jeg var ti år gammel ble jeg bedt om å holde en presentasjon på skolen om et utvalgt tema. Jeg valgte å snakke om hullene i ozonlaget som jeg var veldig bekymret for. Jeg ønsket å fortelle klassekameratene mine sannheten om hvor dårlig mennesker behandler planeten vår.

Når jeg var ferdig med presentasjonen og hadde vist frem de håndtegnede bildene mine av tilstanden i ozonlaget på overheaden, var det tid for spørsmål.

Kun én gutt rakte opp hånden og spurte:

– Kan vi fortsatt fikse hullene?

Jeg ble sjokkert. Fikse hullene? Jeg hadde aldri tenkt på det som et alternativ, og hadde derfor ingen svar å gi til gutten.

Foto: Nordicoceanwatch.no, bidra.klimasøksmål.no, otovo.no, blueye.no

Til daglig snakker jeg om ulike miljøproblemer med folk rundt meg, og det virker som om hver person har sin egen måte å møte dem på. Det finnes dem som nekter å tro at problemene er så ille som de virker. Noen tror det er verre. Andre mennesker har ingen mening, de lar politikerne og ekspertene ta avgjørelsene. Og så finnes det flere som erkjenner problemene og faktisk gjør det de kan for å løse dem.

Jeg er heldig som får være omgitt av slike entusiastiske og inspirerende mennesker, som i likhet med gutten i klassen min, spør “Hva kan vi gjøre med dette?”, i stedet for å akseptere status quo.

Jeg opplever særlig at unge mennesker som har vokst opp med å høre om klimaendringer, hullene i ozonlaget, og utryddelse av arter, tar tak og går frem som et godt eksempel for andre. Unge mennesker som tenker kritisk, utfordrer det politiske systemet og tar initiativ. Det kan være alt fra entreprenører som fører Norge mot det grønne skiftet, til studenter som velger miljø- og klimastudier i stedet for studier innenfor petroleumsteknologi. I oktober fant vi også ut at Greenpeace sammen med Natur og Ungdom saksøker den norske regjeringen på grunn av brudd på Grunnlovens miljøparagraf. En lignende sak skjer også i USA, hvor barn saksøker Regjeringen for å ikke utføre nok tiltak for å bekjempe klimaendringene.

Amerikanske studenter demonstrerer utenfor klimatoppmøtet i Marrakech. Foto: FADEL SENNA / AFP, nrk.no

 

Disse tilsynelatende små handlingene fører til store endringer. Ved å stille spørsmålet: “Hva kan vi gjøre med problemet?”, for så å gjøre noe med det, endrer vi holdninger og adferd i samfunnet.

Alle trenger gode rollemodeller og jo flere, jo bedre. Takket være ubegrenset tilgang til informasjon er vi alle i stand til å faktasjekke politiske uttalelser, skape store nettverk, og få våre stemmer hørt. Det er relativt enkelt. Men hva hvis vi ikke skulle få denne informasjonen servert? Kunne vi fortsatt gjøre en endring i samfunnet vårt da?

Rundt samme tid som jeg holdt presentasjonen om ozonlaget, ble en gutt fra Malawi, William Kamkwamba, tvunget til å droppe ut av skolen, på grunn av at ekstrem tørke i landet førte til hungersnød. Hans familie hadde knapt mat eller penger igjen, og kunne ikke lenger finansiere utdanningen hans. Men William nektet å akseptere at det skulle bli familiens skjebne, og gjorde det til sin oppgave å lære hvordan man genererer energi og pumper opp vann. Han gjorde dette ved å lese fysikkbøker som var skrevet på engelsk – et språk han ikke kunne lese. Han tolket bildene og knyttet dem til ordene i teksten. Bare dét kan virke som en umulig oppgave, men han klarte det. William Kamkwamba reddet familien sin ved å bygge en vindmølle på familiens gård.

William Kamkwamba. Foto: Skjermdump fra Youtube.com

Dermed er svaret ja. Det er mulig å få til store endringer i samfunnet selv om man ikke har alle verktøyene som vi har her i Norge. Og tenk da over hvor mye lettere det er for oss! William Kamkwamba endret livet til familien sin på grunn av stå på-viljen sin. Det er en slik stå på-vilje vi må dyrke for å få til et globalt grønt skifte.

Selv om William Kamkwamba ikke bygde en vindmølle for å bekjempe klimaendringene, gjorde han det fordi han følte at det var den eneste måten hans familie kunne overleve. Dette er den samme motivasjonen som de barna i USA har; de føler at de ikke har noe annet valg. Jeg er sikker på at de heller vil leke med sine venner, enn å saksøke regjeringen sin. Og unge voksne, som planlegger eller har barn selv, kan ikke lenger unngå å gjøre sitt for å støtte det grønne skiftet og sikre en bedre fremtid for kommende generasjoner.

Verden er i forandring, og alle kan være en del av det. Så vær som gutten i klassen min, vær som William Kamkwamba, og ikke minst, vær som Elon.