Det er nå seks år siden jeg var Norges ungdomsdelegat under klimaforhandlingene i København. Akkurat nå pågår de internasjonale klimaforhandlingene i Paris. Hva har skjedd med klima for klima siden sist?

klimaforhandlinger-malin-norway

Desember 2009. Verdens ledere skulle redde klima. Forventningene var skyhøye, og skuffelsen like stor da konferansen resulterte i så å si ingenting. I år samles statslederne igjen, denne gangen i Paris. Vil vi klare å få til en klimaavtale i år?

Les også: Aktivister plastret Paris med hundrevis av falske reklameplakater

Det har skjedd ganske mye siden 2009. Dog er det ikke på forhandlingsbordet det har skjedd mest. Jeg opplever at miljø og klima har blitt mer aktuelt de siste årene. Til sammenlikning fra 2009 så var det en stor jobb å komme på i media rundt klimaforhandlingene. I dag har de fleste mediehus egne kampanjer for å dekke klimatoppmøtet i Paris, eksempelvis Oles Klode i Aftenposten og #nrkklima hos statskanalen.

Media har et ansvar for å rapportere om store hendelser som skjer rundt i verden. Likevel krever det også at publikum er interessert i sakene som publiseres. Jeg opplever at folk flest har blitt mer interessert i miljø og klima de siste årene. Men – tidligere har klimadebatten i stor grad dreid seg om store tekniske debatter som karbonfangst og lagring og klimakvoter. I dag snakker vi mye mer om det personlige karbonavtrykket. Heldigvis egentlig. For endelig har vi klart å dra ned debatten på et nivå folk flest kjenner seg igjen i. I tillegg opplever jeg at vi i mindre grad diskuterer om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke. Jeg blir like matt hver gang den diskusjonen kommer, for det betyr at vi er på stedet hvil. Det betyr at vi ikke snakker om løsninger, og det har vi ikke tid til.

Da jeg dro hjem fra København i 2009 hadde jeg en stor klump i magen. «Det går til helvete!», tenkte jeg. Jeg tror det var mange som følte det slik, men jeg opplever at det også har ført til at folk er lei av å vente på politikerne. «Da får vi fanden meg starte selv da, så får politikerne komme etter». Mange snakker om at det er politikerne som må ta ansvaret. At det kun er på politisk nivå at vi kan få til de store strukturelle endringene. Det er helt selvsagt helt sant. Likevel, hadde det ikke vært for det personlige forbruket, hadde vi ikke vært i den kritiske situasjonen vi er i nå.

NOgSVJpq7gnzTv-E515V5Hi5cETzjp2kYxf-Gnd80ok,po8cavUIwX1TT2CM-I3zQH6DCJbyq22CgiVnvsr8Dv8

At debatten og klima for klima i større grad har dreid seg inn om personlig forbruk har både sine fordeler og ulemper. Fordelene er at flere kjenner et eierskap til miljøsaken, og kan skape et press opp mot verdens ledere. De miljøvennlige valgene du tar hver dag, endrer tankesettet ditt. På den andre siden er det viktig at miljødebatten ikke bare omhandler sparepærer, resirkulering og økologisk mat. Skal vi redde klima er vi helt avhengig av store kutt i klimagassutslippene, og dette er det faktisk politikerne som må sørge for.

Så, hva kan vi forvente oss fra klimaforhandlingene i Paris? Forventningene til Paris er også høye, slik som de var i København. Forskjellen mellom den gang da og nå, er at den avtalen man ser for seg at kommer ut av Paris er mye mindre ambisiøs enn i København. Som tegneserieskaper bak Livet Blant Dyrene, Jenny Jordal, sier «COP21: Verdens minst ambisiøse suksess?».

 

En av de store forskjellene fra 2009 er at vi ikke lengre snakker om en juridisk bindende avtale om utslippskutt. Det var også en av årsakene til at vi ikke kom i mål med en avtale i København. Personlig syns jeg det er synd at ambisjonene er svekket, men jeg har også forståelse for at dette kanskje er eneste mulighet for å danne en grunnmur for en avtale. En annen forskjell siden København er at alle land skal ha mål for sine utslippskutt, og ikke bare de rike landene slik det var i Kyotoavtalen. Dog, så er disse målene frivillige da avtalen som sagt ikke er juridisk bindene.

Kommer Paris til å bli en suksess? Det kommer helt an på hva man anser som en suksess. Hvis det eneste målet er å få på plass en avtale, er svaret kanskje. Er målet å stoppe de farlige klimaendringene, er svaret nei. Den avtalen som nå ligger på forhandlingsbordet vil ikke redde klima.

bilder: Tomas Solli