Vi ønsket å dra på en surfetur, og samtidig utfordre oss selv med hvor miljøvennlig en slik tur kunne gjøres. Planen: å pakke bilen og kjøre nedover i Europa, nærmere bestemt til Biscaya-bukta, for å finne god surf. Vi har satt noen miljø-kriterier for turen, som vil sette ting på spissen. Kriteriene er satt på tre hovedområder av det å være på tur, nemlig drivstoff, mat, og utstyr. Her kan dere lese om turen, og om refleksjonene vi gjør underveis. Vi ønsker med dette å inspirere til gleden ved å ta miljøvennlige valg her i livet.

EN SURFETUR MED MILJØREFLEKSJONER
DEL 2: SURFEN OG HVERDAGSLIVET

DCIM100GOPROG0075506.

– God morgen.
– Har klokka ringt? Har ikke hørt den…
– Joda, den ringte den! Null sju null to.
– Åååhh, fortsatt mørkt ute. Ingen kan anklage oss for å være på ferie i hvert fall.
– Kom, så stikker vi og ser om det er morgensurf.
– Så vakkert ved morgengry. Sjekk den himmelen. Har du noen ganger tenkt over hvor langt unna blått og orange er i fargespekteret, og hvor smooth overgangen mellom disse fremstår på himmelen? Helt villt – skjønner ikke åssen “De” får det til.
– Ser ut som fin surf idag. Der bryter den fint.
– Åå, fin høyrebølge. Den preller av skikkelig jevnt.
– Ja, og ingen andre i vannet. The early fish catches the wave!
– Blir gira, jeg nå.

Vi beveger oss tilbake til bilen i en bevegelsesform som kan balanseres hårfint mellom gange og løp – en slags gnistrende kappgang. Vi hiver i oss en yoghurt og en håndfull goji-bær samtidig som en fuktig våtdrakt dras på. Vi gnir et ferskt lag med en fantastisk godt duftende voks på brettene. Den ene tripper barbeint med surfebrettet under armen, mens den andre låser bilen. Så er det tilbake over sanddynen. Den overnevnte kappgangen blir raskere, og holder på å bikke over til vanlig løping. Fotens første kontakt med sanden kjennes en smule kald, og når kroppen i utgangspunktet er litt morgenfrossen, er det lite som tilsier at det snart blir godt og varmt – bare jeg kommer meg ut i bølgene og blir våt i håret. Men snart kommer sola opp og da er det lite å klage over.

DCIM100GOPROG0226505. DCIM100GOPROG0246520.

DCIM100GOPROG0166411.60
50

70 80

– Artige bølger idag. Deilig når det er så snilt.
– Den buen er så ubeskrivelig perfekt. Naturens former er så fine. DEN buen liksom, det er noe magisk over den. Og så å få være i buen – mens den beveger seg. Og suget i magen ved take off-en. Virkelig en sterk følelse av øyeblikket – nuet!
– Apropos nuet – nu er jeg sulten. Frokost?
– Skal vi se hva slags godsaker vi kan fiske fram fra matkassa…
– Yoghurt, epler, quinoa-rester fra igår, müsli, tranebær, linfrø, bønnespirer, camu camu-pulver, kokosflak…
– Så mye digg. Smaker ektra godt når en vet at alt er fra søpla, eller økologisk.
– Husk tranen din, gutt. Får holde helsa i sjakk!

Vi avbryter surfeøkten som oftest fordi vi er frokostsultne ved halv ti-tiden, ikke fordi bølgene har gitt seg. Typisk er det på med draktene igjen og ut i vannet etter frokost.

DCIM100GOPROG0115911.120

130– Fin surfespot. Skal vi stikke videre til neste plass?
– Skal bare vaske sandalen for sand, så er jeg klar. Vi har vel noen ærend på veien óg. Begynner å bli litt skralt i frukt og grønt-kassa. Kanskje vi får fyllt den opp på veien.
– Hvor skal vi hen?
– Vet ikke. Sjekk kartet – hvor er neste “playa”?
– Sykt digg med det lille kartet. Får jo med oss alle småplassene. Ikke store avstander det er snakk om. Lurt at vi stakk innom turistinfoen. Kart, strøm, wifi, hva mer trenger man mellom surfen og måltidene?!

DCIM100GOPROG0026156.
– Selv om det er tilrettelagt og etablert, så kjennes det som om vi er på en liten oppdagelsestur. Vi har gjort så lite forberedelser på forhånd. Har liksom ikke peiling på hvor neste stopp blir, før vi faktisk er der.
– Jeg vet. Hadde kanskje vært lurt å samle mer info før vi dro, men det er så kjedelig å sitte foran dataen og lese seg fram.
– Det er óg noe fint med å ikke vite. Følelsen av å “finne” en ny plass. Liksom “tilfeldigvis” finne god surf på en tilfeldig strand, uten høye forventninger. Den følelsen med “ååhh, det ser skikkelig bra ut – sjekk den bølgen!”.
– Hadde sikkert ikke funka så bra å ture rundt på denne måten alle plasser i verden, men her – hvor det egentlig er én lang sandsrand helt fra Biscarosse ned til spanskegrensa. Det er jo bølger hele veien.
– Tenkt på det, nesten 200 km med sammenhengende strand. Og etter det fortsetter det i Spania med småstrender i små og store bukter blandt krappe fjellformasjoner.

– Ja de småplassene i Spania er jo artige. Du vet liksom ikke om den lille plassen du har kommet til overhodet er en bra surfeplass. Men så er det små hint som avslører. Surfesjapper, restauranter med menyen skrevet på et surfebrett utenfor inngangen, stikkers på stedsnavnskiltene, “escuela de surf”, eller et aldri så lite maleri på en gatevegg.

150 DCIM100GOPROGOPR6477.

Vi er innom mange plasser på veien. Selv om plassene tilsynelatende ligner på hverandre med den store havhorisonten langt der ute, blir vi ikke lei av utsiktene. Her er noen av plassene vi har sett:
Pano_1
Pano_2
Pano_10 Pano_3 Pano_4  Pano_6 Pano_7 Pano_9
Vi møter naturligvis andre surfere. Rimelig populært for surferne å bo bak i kassebilene sine. Artig å se de ulike løsningene. Alt fra små postbil-størrelser til nyere Multivans hvor en kan løfte opp taket, til rare løsninger med militær-lignende biler, og til de klasiske gamle hippy-bussene.

– How was the surf?
– Nice, we got here a little late, so the wind had already turned to on-shore.
– Were there many people in the water?
– Not too bad. Maybe ten. Are you camping here?
– We don’t know. We thought of maybe going a little furthur south, and camp there this evening. Nice setup you have in your van. Where are you from?
– Flensburg, in the north of Germany. And you guys are Norwegian?
– How did you know?
– I saw the stickers on your van. Hey – would you like a beer?
– Eeh, hmm.. I don’t know. It’s a little complicated.

– Hva sier du? Skal vi ta imot?
– Vet ikke. Den er jo verken fra søpla eller økologisk.
– Hmm. De vil gi den vekk, men den er liksom ikke direkte overflod fra samfunnet.
– Ikke lett. Hadde jo vært digg med en øl, men jeg sier vi takker nei nå, og heller komme oss videre før det blir helt mørkt.

– No thank you.
– What? Here, don´t you want a cold german beer?
– We’re in kind of a weird situation. Our whole trip is an eco-project. Part of the deal is that we are only eating food from the dumpsters except for if it’s organic.
– Eah, come on. One beer? Don’t worry, it’s on us.
– Hehe. Thank you, but no thank you..

– Kjipt å takke nei. Hadde jo vært hyggelig å takke ja til en øl.
– Ja, vi har egentlig ikke definert hvordan vi stiller oss til sånne situasjoner.
– Sånn etisk strider det jo imot konseptet vårt for denne turen. Hvis målet er å ungå å spise mat som setter kjipe spor etter seg, så må vi holde oss til økologisk mat eller overflodsmat. I friluftslivet heter det sporløs ferdsel. Nå på turen tar vi liksom den sporløse ferdselen et hakk videre. Sporløs ferdsel på et dypere plan. Her er det ikke bare prat om spor i form av henslengt søppel eller en bålplass. Her prater vi jo mer om spor i form av karbonavtrykk, som det heter, eller jordas fremtidige helsemessige velvære.
– Men vi har ikke prata om den sosiale verdien. Å være sosial – å være et medmenneske har også en etisk verdi.
– Sånn som hos David i København var det ikke noe problem. Vi fortalte om matkonseptet vårt med én gang, han kjenner oss og syns bare det er artig, og uansett har han stort sett bare øko-mat hjemme.
– Ja, så der gikk det ikke utover den sosiale verdien. Men nå måtte vi liksom velge. Kanskje vi skulle ha vært mer imøtekommende?
– Det er jo litt gøy å kjøre’n helt ut på turen nå, siden vi liksom gjør det som et stunt. Men det er viktig å ta den sosiale verdien i betraktning ellers i livet. Kjipt å bli så sær at det går utover venskap og relasjoner.
– Ok, men da tar vi’n helt ut nå da, på turen.
– Hehe, fett!

 

 

– Spisings eller?
– Shit, vi har helt glemt – vi er tom for gass, og må fikse nytt stormkjøkkenoppsett.
– Hehe – flaks vi fikk tak i rødsprit, ellers hadde vi sitti i det. Burde kanskje ha tenkt på det på forhånd – at de selvfølgelig ikke har gassbokser som passer til vårt skandinaviske turkjøkken.
– Rødsprit og rødsprit. Seff er den annerledes her i Europa. Blå rødsprit liksom. Skal vi nevne i bloggen at det heter Alcohol de Quemar i Spania, så folk som leser får med seg tips om de sitter i samme knipe en gang?
– Tja, vi kan jo la vær å nevne det, så får folk sit eget eventyr og opplevelse med å finne ut av det.
– Hørte du han inne da jeg spurte om de hadde Alcohol de Quemar? Han var ikke sikker, men de hadde i hvert fall Alcohol de beber – altså drikke-alkohol. Hehe.
– Vi trenger bare to aluminiumsbokser og en kniv for å lage rødspritbrenner altså?
– Ja, mener å ha sett det på youtube en gang for hundre år siden.
– To tomme bokser bør vi kunne finne i søpla der borte.

Brenner 4_WEB

– Hva skal vi ha til middag idag?
– Hva har vi, da?
– Hehe, blir vel mye av den samme prosessen som frokosten. Finne fram alt det som er digg.
– Ja, bare at vi bytter ut søtt med salt og frukt med grønt.
– Hehe.
– Du – har du sett greia jeg har gående med matboksen min?
– Hva da?
– Selvvaskende matboks. Hvis man lar matboksen stå i noen dager uten å vaske den, så mugner det, og det er ulekkert. Men hvis man fortsetter å bruke matboksen jevnlig, så mugner det ikke. Virker som om den nye maten “vasker” boksen for de gamle matrestene. Mugner i hvert fall ikke.
– Digg.

– Jeg kommer ikke over det – det er så gøy å hente mat i søpla! Syns det er vanskelig å beskrive det skikkelig.
– Hehe. Prøv å sette ord på det. Hva er gøy, hva slags verdier kommer fram?
– Vetikke. Det inneholder så mye forskjellige. Spenning, følelsen av at man liksom kan bli “tatt”, selv om det verste som kan skje er at vi blir jaga. Og uansett – vi står jo for det. En blir jo bare bedt om å gå. Helt ufarlig. Og så følelsen av overraskelse og forhåpninger, litt som å pakke opp gaver. Du vet jo aldri hva som er oppi før du åpner lokket. Og så får man oppfylt menneskets urinstinkt med matauk og vel så det – alltid tilfredsstillende.
– Mye bra der.
– Jo, og så får man liksom lov til å være grisk. Menneskelig griskhet, som ellers i samfunnet er en uting. Nå er det liksom greit å la griskheten råde uten at det går ut over andre. Det er så digg! Men best av alt er lættis-en. Når man finner noe helt uventa eller sykt mye av et eller annet. Tonnevis med fine bananer eller wienerbrød eller gulost. Når man finner noe som tilsvarer store mengder penger. Og så utløser latteren seg. Ekstrem øyeblikkelig glede – lættis-en!
– Spørsmålet kommer alltid opp – er det lov? Men svaret er ikke helt klart. Jeg tenker – så lenge man opptrer med respekt. Lar det være rent og ryddig etter seg, hører på folk om de ber deg gå, respekterer om ting er låst eller gjerda inn, da er det vel greit, tenker jeg.
– Kanskje vi burde jobbe litt for at dumpstring skal være mere akseptert, mer “lovlig”. Liksom at de som gidder eller vil, bør ha “rett” til å dumpstre.
– Jo, men tror du ikke dumpster diving er et sånt fenomen som må være litt underground for å kunne eksistere? Hvis det er tilrettelagt som et gratismarked, så vil liksom alle ta del. Når det er kjent at den og den butikken åpner for det, så vil folk la vær å kjøpe ting der, og heller vente på at ting blir kasta. Og butikken tjener uansett ingenting på å være kul på det. Sånn som den avtalen vi hadde med matbutikken under studietiden. Det var kult av dem å legge til side deres gamle grønsaker til oss. Men selv om vi gjorde alt innkjøpet vårt der for å gi noe tilbake, var det svært lite penger vi faktisk la igjen hos de i den store sammenheng. Jeg tror butikkene heller får mer ut av å være flinke til å sette ting til halv pris, eller til og med tjuefem eller tretti prosent. Hvis butikken blir kjent for å være flink til det, vil de få folk inn i butikken, og da er mye gjort!
– Jeg syns mange butikker har blitt flinkere til å prise ned varer. Tror du ikke de har blitt flinkere på grunn av presset fra dumpster dive-bevegelsen de siste åra?
– Kan godt være. Kult om det er det!

160

– Har du lagt merke til hvor gjennomført ordning de har for søppelsortering her i Spania?
– Jeg vet – det er liksom søppelsortering på gata. Råkult!
– Her har vi nordmenn noe å lære!
– Ja, eller, det er kanskje egentlig ikke store forskjellen når det kommer til stykket. Vi sorterer søpla i Norge også. Forskjellen er vel at turister og folk på gata også får mulighet til å sortere. Vet ikke hvor stort omfang gatesøppel utgjør.
– Sant nok, men det er også veldig synlig. Skaper god bevisthet rundt det med søppelsorteringa.
– Og en annen ting, i Norge, hvis man går på gata og har noe papirsøppel for eksempel, er det ikke barebare å kaste den i papirsøpla. Papirdunkene i Norge er private, det er ikke alltid like akseptert å kaste søppel i andres søplebøtter. Hva er greia liksom?
– Kapitalisme. Min og din. Til og med søpla er min og din!
– Finnes fortsatt håp i Norge. Glass og metall er fortsatt felles. Hvis det er tre ting som holder det norske folk samlet, så er det ski, oljen, og glass- og metallsøpla!
190

– Begynner å røyne på, rekker vi en kveldsurf, kanskje?
– Når blir det mørkt, da?
– Vet ikke, tipper vi har en time til sola går ned, men funker jo å surfe en stund etter det óg.
– Sant, vi hiver oss i havet.

DCIM100GOPROG0056245.

– For en dag, ass!
– For et liv!
– Hva skal vi gjøre imorgen, da?
– Surfe, spise, redde verden!
– Ja, blir vel en dag imorgen også. Har du satt på vekkeklokke?
– Jepp – null sju null to.
– God natt, Markus.
– God natt, Isak.

DCIM100GOPROGOPR6195.