Der lokalismen råder opphører nasjonal lovgivning og allemannsretten. Det er locals som styrer kiosken. De bestemmer hvem som får bølger, og hvem som må stikke. Men fortjener de egentlig den respekten de har gjort krav på? Og fortjener egentlig du å surfe der?

Lokalisme er en godt etablert del av surfekulturen, på godt og vondt. Det handler i all essens om å beskytte surfespoten sin fra andre surfere. Det er en følelse av eierskap, hvor de som bor nær en bølge, eller var først til å oppdage den, ikke ønsker at andre, eller så få som mulig, skal få tilgang til å surfe der. Og det kan brukes til dels skitne triks for å holde folk vekke. Allemannsretten og fri ferdsel i natur kan du bare glemme, det er lokale regler som gjelder. Er du ikke blitt akseptert i det gode selskap, får du ingen bølger.

Noen ting vil man liksom ha for seg selv. Foto Simen Knudsen

Noen ting vil man liksom ha for seg selv. Foto Simen Knudsen

Bølger er en begrenset ressurs

Å maksimere sin egen wave-count er for mange det viktigste med hele surfingen. Det er jo tross alt å stå oppreist på bølgen som er greia med surfing. Og selv om havet lager bølger hele tiden, er bølger en begrenset ressurs. Fordi når man surfer skal det kun være én person per bølge som ruller inn. Regnestykket blir derfor enkelt: gitt et begrenset tidsrom vil færre surfere i vannet gi flere bølger per surfer.

Men i tillegg til at man ønsker å tilfredsstille sine egne behov, er det også et sikkerhetsaspekt i å ha få surfere i vannet. Når det er flere i vannet øker naturlig nok sannsynligheten for ulykker og skader. Og spesielt dersom det er snakk om nye eller uerfarne surfere som ikke kjenner til lokale farer som steiner og strømmer, eller surfevettreglene.

Det er mange steder hvor lokalismen er helt fraværende, og der den finnes varierer det fra sted til sted hvor sterkt den står. De fleste bølgene folk ønsker å holde beskytte har fotoforbud, for å hindre at bilder skal lekke til allmenheten. Noen steder kan man gjerne padle ut, men man kan glemme å få bølger før man har bygget opp nok respekt hos den lokale stammen. Andre steder kan man glemme å i det hele tatt parkere bilen for å ta en titt. Det kan i verste fall ende i knuste frontruter, håndgemeng og sykehusbesøk. Hawaiis Black Shorts og Australias Brah Boys er eksempler på hvor drøy lokalismen kan være.

Om lokalisme er en bra eller dårlig del av surfekulturen er blitt diskutert lenge. Og det vil nok bli diskutert så lenge surfing eksisterer. Den debatten skal vi ikke begi oss ut på her. Men helt kort, blir man utsatt for lokalisme kan det føles veldig urettferdig, gi dårlige opplevelser, og knuse hele forestillingen om at surfing utelukkende handler om inkludering og god stemning. Ingen kan vel eie en bølge?

Samtidig kan lokalisme føre til at surfere sprer seg utover på flere spots slik at det blir færre per bølge, og skape en mer kontrollert og tryggere line-up.

Lite folk, mye bølger. Foto Mads Schwencke

Lite folk, mye bølger. Foto Mads Schwencke

Ekte lokalisme

Man kan derfor si at konvensjonell lokalisme handler om å ivareta to aspekter: det økonomiske og det sosiale.

Det økonomiske aspektet ligger et ønske om å maksimere sin egen profitt (surfe så mye som mulig), og at de som fortjener det mest (locals) har prioritet på omsetningen (bølgene). Det sosiale aspektet går ut på at man ønsker å ivareta sikkerheten (færrest mulig i vannet) og sørge for at etablerte regler blir fulgt (nybegynnere ingen adgang).

Men det er et tredje aspekt som ikke får nok fokus: miljøet (ta vare på havet).

Kjære surfer, bølgen din er koblet til havet, og havet har andre ting å bekymre seg over, enn at du skal få alle bølgene dine. Overfiske, forsuring fra CO2, avrenning fra landbruk, og plastforurensing er noen av problemene havet står overfor. Å oppføre seg som en local, men ikke gjøre en innsats for å ta vare på havet, er ikke å beskytte bølgen sin, det er å beskytte sitt eget ego. Det bølgen din trenger er ikke bare færre folk i vannet, den trenger omsorg. Den trenger at du regelmessig fjerner søppel fra vannkanten, at du holder deg unna rødlista fisk, at du moderer forbruket ditt, og at du kutter klimagassutslippene dine. I det minste bør du stille opp på de kollektive strandryddedagene i lokalområdet.

Mens den gamle lokalismen handler om å dyrke egoismen, handler ekte lokalisme om å gi noe tilbake: om å ta vare på havet, #tavaha.

Å ta vare på havet gjelder ikke bare for de lokale. Det gjelder like mye, om ikke mer, når man er ny på en spot. Det er viktig og riktig, å respektere de lokale, lokale regler og lokale forhold. Men man skal også respektere det lokale miljøet, og forlate bølgen renere enn den var enn da man kom. Gi noe tilbake.

Vi skal derimot ikke glemme at det er en positiv flyt i det norske surfemiljøet om dagen, med flere gode initiativ i gang for å holde strendene rene: #plukkanopp. Det er mange som gjør en fantastisk innsats, og all ære til dere, dere fortjener alle bølgene dere får. Men flere steder er det fremdeles mye å gå på. Fordi surferne i Norge har mer i seg, vi har sett det i debatten rundt fuglevern og surfeforbud. Tenk hvis vi hadde fått det samme engasjementsnivå på rene strender og tavaha.

Å ta med seg et par biter søppel i hånda på vei opp fra vannet er helt minimum av hva en surfer bør bidra med, uansett hvor man er, og om man er lokal eller ikke. Ingen bidrag er for små, og det er helt ok å være en dråpe i havet. Men dersom man virkelig bryr seg om spoten sin så får man opp en helårs strandryddecontainer, som vi har fått opp på Unstad, og som de hadde en periode på Saltstein.

Strandryddecontaineren på Unstad. Foto: Petter Gresmo

Strandryddecontaineren på Unstad. Foto: Petter Gresmo

NOW ønsker å støtte alle lokale initiativ for å ta vare på havet. Så dersom det er flere ekte locals langs kysten som ønsker å ta vare på bølgene sine, kan vi bidra med finansiering og støtte til strandryddecontainere og strandryddedager. For andre tips til hvordan du kan ta vare på havet, sjekk ut NOWs enkle og gjennomførbare tavaha-tips.

Rene bølger gir ren glede.
Så hold det ekte og ta vare på havet.

Tavaha