Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om sterke kvinner og havet, ettersom jeg har møtt mange av dem.

Christine og Angelita

Kvinner som gjør en formidabel innsats på, for, eller i havet. De har alle lagt denne innsatsen på et nivå som gir dem mat på bordet. Det vil si, de lever av det.

Likevel er det ingen av dem som har den økonomiske gevinsten som drivkraft. De deler en brennende interesse og lidenskap for havet og livet i det, og ikke minst for å skape nye og bedre løsninger for vår felles fremtid.

Første Havkvinne som får sin historie fortalt i denne serien, er Lofotens dronning, Angelita Eriksen.

Angelita fisker opp mat fra strandkanten.

7. mai – 2016

Da jeg møtte Angelita for første gang, var vi samlet på Naustholmen, øya til selveste eventyreren og første norske kvinne på Mount Everest; Randi Skaug. Femten jenter var vi på den vakre øya i Steigen under åpningshelgen.

Vi lekte oss i kajakk, dro på fjell- og fisketurer, sov i svevetelt og koste oss rundt bålet med gode samtaler og god mat, som selvsagt var fra havet. Det var under en av disse samtalene at Angelita grep tak i meg og fortalte om Lofoten Seaweed Company. Hennes store drøm, et selskap hun ennå ikke hadde startet, men som hadde modnet i tankene hennes ett års tid og drevet henne mer eller mindre bevisst til undersøkelser av mulighetene for etablering og drift.

Angelita vil tilby sunne og gode matretter basert på det enorme matfatet som bugner rett under nesene våre. Nemlig skogene av tang og tare langs norskekysten. Øynene til Angelita gnistret mens hun fortalte om de store planene, jeg tror jeg aldri har møtt noen så ivrig og målbevisst som henne.

– Tang kan brukes til alt, sa hun, før hun fortsatte:

– Og det er fullt av næringsrike vitaminer og mineraler!

Fiskeren, Tor.

Selv hadde jeg smakt tang rundt sushi, og spist wakame-salat. Jeg husker også at pappa fortalte meg at det var takket være tang at soft-isen holdt seg stiv. Jeg kunne ikke annet enn å la meg fascinere av Angelita, eller Tangelita, som vi fort ble enige om at hun måtte kalles.

Med lyst blondt hår og knallblå øyne, og den breieste nordlandsdialekta, overbeviste hun meg om at var det noen som skulle få til Lofoten Seaweed Company, så var det nettopp henne!

12. juli – 2016

Et par måneder senere, befant jeg meg i Lofoten. Sammen med de andre jentene i eXXpedition var vi på årets tokt for å øke fokus på marin forsøpling og havets helse, rydde strender og ha det gøy. Dette var ferien vår, og vi var på verdens vakreste plass!

Angelita og jeg hadde avtalt å møtes. Hun inviterte oss med på tanghøsting for å vise oss hvordan hun gikk fram når hun høster tang, og hvordan hun tryller det om til mat.

Stranden er full av tang og tare.

Vi troppet opp ved den lille båthavna nesten ytterst på tuppen av Lofoten i Ballstad, godt kledd i varme ullgensere, støvler og luer. Juli-måned nordpå, kan føles som april i Oslo. Angelita møtte oss med et stort smil og introduserte oss for dagens mann – fiskeren, Tor, som skulle ta oss med i sjarken sin til de beste tang-stedene. Med en stødig hånd manøvrerte han båten ut av havna, vi hadde Bustern til Angelita på slep, slik at vi kunne komme til på små holmer og skjær.

Vannet var speilblankt denne dagen, og de majestetiske fjellene som stupte ned i fjæra på hver side av sundet tok pusten fra oss.

– Strømmen her er sterk. Nappstrømmen er en av de sterkeste tidevannsstrømmene i landet, og nettopp derfor er det så gode forhold for tarehøsting akkurat her, forteller Angelita.

Tradisjonelt har det vært drevet fiske i området. Lofotfisket var faktisk et av Norges største næringer. De små tettstedene Reine, Moskenes, Ballstad og Å ligger alle klort fast til svabergene i det rå landskapet, på innsiden av Lofotveggen.

Sukkertare.

Noen av husene har stått siden den gang da man hvitmalte fasadene som peker ut mot fjordene, mens de andre veggene ofte ble malt røde, fordi hvitmaling var dyrt. Fremdeles er det liv i det tradisjonelle fisket, men som alle små steder har også Lofoten fått merke fraflytting og mistet sine unge til de større byene, eller andre steder i verden.

Deilig mat fra Lofoten Seaweed Company servert av eXXpedition på Havfesten.

De siste årene har det imidlertid skjedd noe. Turismen har tatt seg opp nordpå, både nordmenn og utenlandske turister synes å trekke nordover. Vigelandsparken taper mot fjell og hav, midnattsol og nordlys.
Interessen for naturen ser også ut til å ha gjort flere bevisste på at den slett ikke skal taes som en selvfølge, men at vi må spille på lag med naturen dersom vi skal beholde privilegiene den gir oss.

– Dette gjelder også matvanene våre. Man ønsker å spise det som er bra for kroppen og helsa vår.

Vi kjører nærmere en holme. Det er utenfor sesongen, vi er litt seine, men fremdeles bugner det av tang i fjæra. Vi tar jolla og ror i land med kniv og kurv. Angelita kutter tang med øvet hånd.

– Søl, heter denne taresorten, forteller hun.

Hun forklarer at vi kan se på fargen at vi har passert høysesong, den er litt lysere enn tidligere på året. Det er visst sola sin skyld, den spiselige stortaren er nemlig bleket av sollyset. Vi plukker med oss ulike tangsorter; søl, fingertare og trøffeltang. Vi smaker på alt sammen rett fra havet. Den tydelige Umami-smaken; den femte smaken etter søtt, salt, surt og bittert, var litt uvant, men absolutt god. Det hadde bare aldri falt meg inn å plukke tang som blåbær før.

Angelita, kokken Frida og Tamara.

Tilbake på kjøkkenet på Himmel & Havn ble vi møtt av kokken Frida og Angelitas partner i Lofoten Seaweed Company, Tamara. Tamara er halvt japansk og vokst opp med tang i det daglige kostholdet. Hun er overrasket over hvordan vi nordmenn overser all maten vi har i egen bakgård, og importerer dyre tangprodukter fra andre siden av kloden.

– Nordmenn som er så gode på sjømat ellers, hvorfor henger vi oss sånn opp i denne laksen, undrer hun.

Nydelig tangpastarett laget av Frida på Himmel & Havn.

Angelita overrekker kurven med tang til kokken Frida som straks setter i gang. Etter kort tid har hun tryllet frem chips, aioli og pesto basert på tangen vi nettopp hadde plukket.

– Det smaker godt. Vi blir spesielt overrasket over aiolien og pastaen som minner om vanlig spagetti, bare laget av tang.

14. juli:

Vi var i Lofoten for å sette fokus på havet, gjennom eXXpedition; et nettverk av jenter som gjennom ekspedisjoner vil motivere og inspirere til å ta vare på havet, minimere plastbruken vår og rydde opp marint avfall. Vi hadde base på Trevarefabrikken i Henningsvær, og to dager etter besøket hos Lofoten Seaweed Company, skulle vi arrangere havfest.

Ulike typer stortare.

Vi var ikke i tvil om hva vi skulle servere gjestene; chips med aioli og pesto ble plassert på bordene, og tømt på kort tid av sultne havfolk. Tanken om å produsere og tilby mat av tang er ikke ny, også i Norge er det flere som har kastet seg på denne bølgen. Det som skiller Lofoten Seaweed Company fra de andre, er den gjennomgående forståelsen for bærekraft som grunnstein i strategien helt fra start.

Det er per i dag ingen som kan dokumentere at de driver bærekraftig høsting av makroalger i Norge. OSPAR har satt mål for hvordan dette gjøres, men verktøyene for dette må man selv finne fram til, og det stilles ingen krav eller spørsmål rundt dette.

– Vi synes det er viktig, og ønsker å gå foran på dette feltet, også for at kundene våre skal være trygge på at dette ikke er nok et produkt man må lese seg fram til i liten skrift om man skal spise med god samvittighet, sier Angelita.