18 store skip seiler ut fra den lille havnebyen Blyth i England. Seilparaden går rolig for seg, men når startskuddet avfyres er det «game on».

Dette er et race, og selv om dette er mitt fjerde år på Tall Ships er det stadig like spennende, utmattende og verdifullt som aldri før. I løpet av to uker er havet min nærmeste allierte.

Stine på Vega Gamleby på Nordsjøen.

Den virkelige Sea World

I fjor så jeg en sel. Jeg satt nesten middagen i halsen da den stakk hodet opp og tittet på meg. Resten av sommeren så jeg fantom-seler langs hele svenskekysten. I år skulle jeg møte enda flere dyr.

Vi titter opp på seilene og en finne kan skimtes midt i alt det blå. Samtlige på dekk løper for å se. Og så kommer de, fra alle kanter. Niser. De hopper og spretter og viser seg frem. De svømmer på siden, foran og under skipet og leker i bølgene.

–  Dette er bedre enn Sea World, tenker jeg. Og så innser jeg det. Dette er Sea World. Verden er den virkelige Sea World.

På alle kanter, hoppende, lekende og vakre.    Foto: Tilde Olausson

Alle er trollbundet av de fantastiske dyrene. De drar videre, og vi speider etter dem i håp om å få enda et glimt av livet i den ville naturen. Sånn er det når man er på besøk ute på havet, vi blir tatt så godt i mot av vakre havdyr. Men hva gir vi tilbake? Mikroplast, ødelagte garn, olje og plastikkposer som kveler livet i havet. Vitsen om at en fisker får en gammel sko på kroken er ikke fullt så morsom lenger.

Veldig viktig vann!

Vann. Hvor enn man ser, er det vann. Allikevel har jeg aldri vært mer forsiktig med vannbruken. Ingen dusj, ingen oppvaskmaskin, ingen klesvask og lynraske bevegelser på vannkranen. Jeg er en ninja når jeg vasker hendene. Jeg er nøye og hver dråpe skal utnyttes.

Vakten samles på dekk når måltidet er over. Alt skal bli rent!

Gjennomsnittlig bruker hver nordmann 207 liter vann i husholdningen hver dag, ifølge statistisk sentralbyrå. Skulle alle opprettholdt sitt vannforbruk på skipet, ville det ikke gått lang tid før ferskvannstankene tørstet.
Som en regel skal ikke en vannstråle gå mellom kranen og sluket uten å bli brutt. En tannbørste, en hånd eller et glass skal alltid være på plass når vannet kommer.

Livet på dekk: Noen gjør seg klar til å klatre i riggen, andre slapper av.

Det kan virke som en liten filleting, men om 41 personer slurver litt med dette flere ganger om dagen blir det fort mye vann. Tanken på å være midt ute på havet, med hardt arbeid døgnet rundt, uten tilgang på ferskvann, er ikke fristende. Da føler man seg ganske dum om man har latt kranen surre og gå under tannpussen! Vi har en maskin om bord som kan lage ferskvann av sjøvann, men man skal ikke stole blindt på slikt. Uansett, man klarer å leve på ferskvannstankene om bare alle er bevisste ninjaer. Og om du ikke er en bevisst ninja hele tiden så kan du vel i hvert fall lese, for ved hver vask finner man nemlig følgende skilt:

Her er det bare én ting som gjelder, vær rask!

Hverdagskost på et seilskip

Iført røde luer og blå t-skjorter, står vi synkront på rekke og roper i takt. Det kan høres ut som en standard team building-øvelse alle statsansatte må gjennom på seminar. Men dette er hverdagskost på et seilskip. En gjeng ukoordinerte, forsiktige og uvante landkrabber kan i løpet av få dager omgjøres til et lag. Reglene er:

1: Alle skal trekke i samme retning
2: I takt
3: Ikke slipp repet før kommandoen ropes

Om man følger disse reglene er mye gjort og seilene kommer opp i en rasende fart. At man også har det moro, får trent litt og styrket samholdet i gruppen er ingen dårlig sideeffekt.

Hiv og hal: Alle på rekke, klare til å gi alt.

Jeg er sikker på at enhver gjeng med byråkrater ville hatt et mye større utbytte av en tur på sjøen enn et seminar om samarbeid på et konferansehotell. Å seile er nok litt mer jobb. Det koster krefter å heise opp tunge seil i kuling, særlig hvis regnet pisker godt i ansiktet.

Ironisk nok føler jeg meg aldri mindre enn når jeg gjør noe stort. Når skipet er ved havnen er det gigantisk, men når en bølge i Nordsjøen bestemmer seg for å vise krefter, da merker man fort at ting ikke er så store som de virker. Man får et helt nytt perspektiv når man begir seg ut i den store naturen.

Om man klatrer opp i masten vil dette også gi nye perspektiv. Man ser mye fra dekk, men utsikten fra rået på et toppseil er noe ganske annet. Man føler seg stor og sterk når man klatrer oppover med sikkerhetsselen.

– Her kommer jeg! Til evigheten og forbi!

Man holder seg ekstra godt fast når man ser hvor langt det er ned!     Foto: Callum Thompson, Instagram @callumthompsonphotography

Men når man når toppen blir man nærmest slått i bakken av de grandiose omgivelsene. Nisene som svømmer i formasjon, morild som lyser opp havet i mørkeste natten og konkurrerende skip i det fjerne. Du er en knert i toppen av en liten pinne av en mast, og skipet langt der nede kunne nesten like gjerne vært en barkebåt.

Racet – ingen vind å miste

Klokken er 02:04 og det er bekmørkt. Ikke engang månen får slippe til. Min vakt er ikke før 04:00, men jeg blir allikevel vekket. Vi er snart over målstreken og vi har gode sjanser til å vinne. Vi har gått i ca. 8.5 knop lenge, og ruten kapteinen og styrmennene har lagt har gitt god vind. Holder det til en seier?

Kokken Leif nyter de siste minuttene med sol i dette døgnet på Nordsjøen.

Alle i mannskapet springer rundt og finjusterer seilene etter forholdene. Ingen vind skal gå til spille, eller koste oss pokalen. Minutter kan skille vinneren fra taperne. En blanding av spenning, nervøsitet og målrettethet fyller mannskapet, mens vi raskt tempo nærmer oss målet. Klokken tikker.

– Tenk om, bare tenkt om vi vinner!

Siden nattevakten gikk på har stillheten vært rungende, men nå brytes tausheten. Vi er over streken! En mobil skytes opp fra en jakkelomme med «We are the Champions» på full guffe, og et unisont brøl fra alle i mannskapet stemmer i. Vi klarte det, vi vant! Ikke bare vår egen klasse, men hele sulamitten!